Den 8. februar 1997 ble en ung karmøymann, 19 år, pågrepet og siktet for drapet på sitt søskenbarn, Birgitte Tengs. Han ble manipulert til å «tilstå», funnet skyldig i tingretten, men senere frikjent i lagmannsretten etter å ha trukket den feilaktige «tilståelsen». Samtidig står fortsatt den sivilrettslige dommen der den unge mannen ble dømt til å betale erstatning til Birgittes foreldre.

Dermed er et av norgeshistoriens verste justismord fortsatt gjeldende.

Agder lagmannsrett åpnet i januar for at fetteren kan frifinnes i erstatningssaken fra 1998, men Birgittes foreldre har foreløpig motsatt seg dette.

En slik frifinnelse må likevel komme. En annen mann er siktet, for drapet, og politiet er helt klar på at Birgittes fetter ikke på noen som helst måte har vært mistenkt i den siste etterforskningen.

Han er uskyldig.

Jeg, og vi, har tenkt mye på Haugesunds Avis’ rolle i denne saken. Medienes omtale vil være en stor ekstrabelastning for folk som blir uriktig siktet og til og med dømt i alvorlige saker. Derfor er jeg lei for at vi i vårt virke har gjort vondt verre for Birgittes fetter.

Samtidig er det dessverre slik at Avisen umulig kunne ha unngått dette. For all del, i en så omfattende dekning og sak, har vi gjort både feil og dårlige vurderinger underveis, men kjernen var ikke til å unngå: Vi måtte opplagt dekke og omtale fengslingen, «tilståelsen», domfellelsen og så videre. Når politi og rettsvesen gjør feil i så store saker som dette, vil mediene nødvendigvis formidle feilene. Vondt gjøres verre, men det må skje.

Når vi nå vet hvordan saken gikk videre, er det lett å si at vi kunne ha vært mer kritiske til informasjonen politiet ga oss og andre medier i tiden etter den første siktelsen. Det har vi lært av.

Samtidig er det også verdt å reflektere over sinnstilstanden i befolkningen i en så grusom sak, og hva den gjør: Alle ønsker at noen skal bli tatt for drapet, at politiet lykkes.

Selv flyttet jeg først til Haugalandet i 2006, men husker hvordan hele Norge ønsket, krevde, at drapsmannen måtte bli tatt. Presset dette legger på politiet, er voldsomt og kan være problematisk når vanskelige beslutninger skal tas.

Dermed kan det underlig nok skje at rettssikkerheten faktisk blir dårligere i spesielt alvorlige saker, enn ved mer bagatellmessige forhold. Også mediene og befolkningen for øvrig er nok i overkant tilbøyelige til å tro at det er rett personer som pågripes av politiet i en slik situasjon. For vanligvis er det det. Og vi trenger så sårt en oppklaring.

Så ble det feil i denne saken. Haugesunds Avis har selvsagt også dekket den delen, og veien mot den avklaringen.

Som nevnt, jeg har tenkt mye på denne saken. Det er vanskelig å komme med en uforbeholden unnskyldning, og samtidig si at under de samme omstendighetene ville vi i hovedsak ha gjort det samme igjen. Vi kan ikke dekke kriminal- og rettssaker med utgangspunkt i at vi skal be om unnskyldning til alle som blir frikjent. Å omtale disse sakene, og utfallet uansett, er en viktig del av vår rolle. Samfunnet trenger den offentligheten. Det kan oppleves som en gapestokk, men er også en del av sikkerhetsnettet som gjør at flere kan vurdere om ting går riktig for seg; ser riktig ut.

Det utelukker ikke at vi er lei oss for at vårt arbeid i dette tilfellet er en del av helheten som ble feil, med voldsomme kostnader for en ung mann og hans familie.

Temakveld om justismord

Fredag kveld inviterer Haugesund Teater og Haugesunds Avis til temakvelden «Uskyldig dømt - hvordan er det mulig?». Først viser skuespiller Thomas Bye forestillingen «0+0=4», som handler om Torgersen-, Fritz Moen- og Liland-sakene.

Etterpå er det en fagsamtale der advokat John Christian Elden, generalsekretær i advokatforeningen Merete Smith, forfatter Bjørn Olav Jahr og redaktør Einar Tho deltar. Der blir også Tengs-saken og problemstillingene i denne kommentaren diskutert.