VALG 21: Vi treffer KrFs listetopp ved frokostbordet på Maritim i Haugesund. Vi har fått en halvtime med landbruksministeren i vår serie med kandidatpresentasjoner. Vi må først sjekke om Bollestad (59) fra Gjesdal er klar over ansvaret for Haugalandet nå når Geir S. Toskedal fra Karmøy gir seg og partiets to listetopper er fra sørfylket.

– Jeg kjenner jo Haugalandet, jeg også. Vi skal ha et like stort trøkk på Haugalandet som før; det skulle blott bare mangle. Selv om Boknafjorden er dyp, er vi ett fylke, sier Bollestad som sier at hun eksempelvis er opptatt av næringsparken i Gismarvik. Hun lover at fjorden ikke skal avgjøre hvilke prosjekter hun støtter.

KrF har sett bedre tider. Partiet har kjempet rundt sperregrensen, og lederstriden og veivalget rundt Hareide eller Ropstad ga splittelse. (Intervjuet ble gjort før Aftenpostens avsløringer om Ropstads manglende registrerte flytting fra gutterommet har gitt ham store økonomiske fordeler.)

– I dag opplever jeg at KrF i Rogaland står samlet, slik det også er nasjonalt. Jeg opplever at vi har lojale velgere, men vi har en jobb med å bygge laget større, sier Bollestad.

Ferdig med Frp

KrF har i mange år samarbeidet mot høyresiden på nasjonalt nivå.

– Vil du si KrF fortsatt er et sentrumsparti?

– I aller høyeste grad. Vi går til valg på et samarbeid med Høyre og Venstre, men vi er et sentrumsparti. Vi har mye til felles med spesielt Sp. Kommer ikke vi i regjering, kommer vi til å være et konstruktivt parti som stemmer for det vi er for og mot det vi er mot.

– Kunne KrF ha gått i regjering med Sp og Ap?

– Ikke der vi er nå. Det ville ha vært unaturlig. Vi går på valg på det vi sitter i med Høyre og Venstre, og på vårt program. Det vil være vårt utgangspunkt.

Hun vil ikke legge seg opp i om Sp burde vurdere en løsning mot de borgerlige partiene – som i gamle dager.

– Listhaug har gitt klart uttrykk for at Frp er ferdig med KrF etter det forrige regjeringssamarbeidet. Er du i grunnen glad for det?

– Vi visste jo også før at det er en stor avstand til Frp, men den avstanden er nå megatydelig. Vi noe til felles på noen verdisaker, men på andre er vi milevis fra hverandre. Jeg kjente det langt inn i sjela da Helgheim (Frp) var ute nylig å sa at det kommer altfor mange fra Afghanistan til oss. Å ta en slik debatt midt i en katastrofe, det henger ikke på greip noen plass, sier Bollestad.

Hun legger til at politikken er kompromissets kunst, og at det er fint at selv svært uenige partier kan finne løsninger.

Voksen politiker

Bollestad jobbet innen akuttmedisinen fram til 2007 da hun ble heltidspolitiker. Hun begynte i politikken da hun var 42. Engasjementet kommer nok fra flere kilder, men hovedgrunnen er dramatisk, begynner hun:

– I 2000 fikk mannen min fikk en hjerneblødning som 75 prosent dør momentant av. Fem prosent overlever uten men. Han var en av dem. Da opplevde jeg et nabolag som stilte opp enormt. De passet unger, malte hus, skiftet dekk …

Så springer Bollestad i en litt annen retning, slik hun ofte gjør, men vi forstår omsorgen gjorde at hun ville gi noe tilbake; hun så tydelig betydningen av lokalt engasjement.

Før kommunevalget i 2003 ble hun så spurt av flere parti om hun ville stå på liste. Hun hadde aldri vært med i noe parti, men var aktiv kraft i lokalmiljøet på Ålgård, med kor, oppmann for fotball og generelt med åpen kjellerstue for mye.

– Jeg fikk spørsmål fra Sp, Høyre, Ap og KrF. At jeg valgte KrF, hadde først og fremst med at det var gamleordføreren Karl Edvard Aksnes som spurte, men også verdigrunnlaget.

Vil se sammenhenger

Hun trodde hun var listefyll, men morgenen etter valget ringte ordføreren og sa hun var inne i kommunestyret. Bollestad gikk løs på politikken, men reagerte på et vanskelig og utilgjengelig språk. Siden har hun vært opptatt av å snakke forståelig og folkelig.

Det funket opplagt, for fire år etter debuten ble hun ordfører i Gjesdal. Hun beskriver Aksnes som sin politiske far. Da Bollestad steg i gradene i fylkespolitikken, var tidligere karmøyordfører Kjell Arvid Svendsen var med og pushet henne. Hun mener KrF har vært flink til å bygge politikere som har vært kvinner.

Bollestad er opptatt av å se sammenhenger i politikken. Hun snakker om matsikkerhet, og om hvordan liten bruk av antibiotika der gjør at vi ligger bedre an mot multiresistente bakterier. Om hvordan teknologi fra oljebransjen kan løftes over i helseteknologi – eller til grønn omstilling, for eksempel.

– Har du noen personlige mål for neste periode?

– Her i fylket måtte det være, punkt 1, å fullføre Rogfast, og punkt 2, å klare å bygge et livskraftig og stort sykehus også på denne siden av fjorden, for å se sammenheng med det nye sykehuset i sør, sier Bollestad.

Åpen om mye

Bollestad har de siste årene delt mye fra privatlivet. Hun ga nylig ut bok, og på Instagram, til 96.000 følgere, viser hun fram varme, humoristiske og ustrigla glimt av livet, gjerne med mannen Jan Frode sovende eller spisende – og stort sett i bar overkropp.

– Når det gjelder instagramkontoen, har jeg ingen baktanker der. Ingen rådgiver får styre den, og i begynnelsen tror jeg de var nervøse. Men det driter jeg i. Og dette med mannen min: Det at han var sjuk i 2000 … Jeg er evig takknemlig for at jeg har ham fortsatt. Jeg husket jeg foldet hendene under dyna og ba om at jeg i alle fall fikk beholde ham til barna ble voksne, for det er så kavete med tenåringer. Det fikk jeg, og vi må få vise at vi setter pris på hverandre, og jeg blir bare mer og mer glad i ham.

I boka «Snakk sant om livet» som kom ut i sommer, forteller Bollestad blant annet om at hun som 19-åring ble utsatt for et overgrep fra en misjonsleder. Hun er kritisk til hvordan slike saker er blitt håndtert.

– Jeg er opptatt av å vise at slikt kan skje overalt, og jeg har vel aldri fått så mye kontakt med folk som etter den boka.

Bollestad skriver også om en vanskelig oppvekst og hvordan psykisk sykdom kan påvirke en familie. Og om hvordan enkeltpersoner da kan ha avgjørende god betydning for noen. Hun skriver om Ingeborg som ble en redning for henne.

– Det er jo slike som skulle hatt en statue av seg, men det er ikke engang en gravstein etter henne, siden hun ikke hadde egne barn. Jeg har et enormt engasjement for disse tingene, for familien og ungene. Jeg hadde en ufattelig god far, og for så vidt en god mor, men hun var syk. Det skal en hel landsby til for å oppfostre et barn, sies det, men av og til skal det bare én person til, for å være en forskjell i noens liv. Når jeg gir meg i politikken en eller annen gang, håper jeg jeg kan bety noe i nabolaget, sier Bollestad – og kan være rimelig trygg på at det i alle fall blir fire år til i rikspolitikken.