Vi som er født rundt 1950 – pluss minus noen år - var også til belastning for kommunene allerede som barn. Vi sprengte skolesystemet. Da jeg begynte på Hauge i 1955, var vi tre parallelle førsteklasser, til sammen kanskje over 80 førsteklassinger og det bare på Hauge. Likt var det også på Gard, Lillesund, Breidablik og Rossabø. Vi var heller ikke det største årskullet. Det var større kull både før og etter oss. Da jeg begynte på realskolen, måtte klassen min ha ettermiddagsundervisning det første året, det var ikke klasserom nok til alle på dagtid. Vi er vant med nøkternhet og trangboddhet, vi som er født og oppvokst i firemannsboliger og rekkehus på femtitallet. Det var mange av oss. I folketellingen fra 1960 hadde Haugesund 27.000 innbyggere – en tredjedel av byens befolkning - ca. 9.000 var under 20 år. Til sammenligning ble det da telt opp i underkant av bare 2.000 eldre over 70 år.

Nå er vi altså kommet dit, hvor tallene er snudd helt på hodet og vi har på nytt blitt en belastning for kommunene. Vi har ikke gjort noe gale en gang, vi har bare blitt født til denne verden. Det har vært 70 år med planleggingstid og noen får det likevel til å høres ut som en overraskelse.

Vi forventer selvsagt at vi skal bli behandlet med respekt!

Vi er en bevaringsverdig kulturhistorie hver eneste en av oss. Det ble forventet personlig fremmøte i Haraldsgata - gå Stripå - hvis vi ville treffe venner i ungdomstida. Vi gikk til byen klokka 19.30 og tok siste buss hjem klokka 23.30, fordi alle kafeer og restauranter stengte dørene klokka 23.00. Vi hadde knapt blitt ferdige med barndommen før popmusikken slo inn over oss som en bølge. Fra NRK-ønskekonsert med Jens Book-Jensen en gang i uke gikk vi til Radio Luxemburg og popmusikk døgnet rundt – vi fikk Beatles, Stones, Dylan og en blomstrende pop-bølge i konfirmasjonsgave. Vi satt i åndeløs spenning et helt døgn foran et flimrete svart/hvitt fjernsyn og overvar månelandingen. Vi har levd oss gjennom både hippie-tid og jappe-tid og bilfrie søndager.

Selvsagt forventer vi å bli behandlet med omtanke og bli hørt!

Vi ble en politisk vekket ungdomsbølge. Med gru fikk vi med oss mordene på Kennedy og Martin Luther King. Vi har gått i mange protesttog – for fred, mot atomvåpen, mot EEC, mot EU og Vietnam-krig. Noen av oss går fremdeles i tog, men da for andre og ikke for oss selv. Vi er det som ble kalt 68-generasjonen og opprørere. Men samtidig har vi trofast gått inn og ut av stemmelokaler helt siden vi var 18 år gamle. Vi levde i ei tid med direkte og klar tale fra politisk hold - noe mange av dagens politikere burde øve seg mye mer på. Vi trenger ikke flere utvalg og festtaler lenger. Det må bli slutt på forskningsprosjekter om eldres ensomhet, mangelfull ernæringssituasjon og dårlige helsetilbud – det må bli slutt på det!

Vi forventer faktisk klar og aktiv politisk handling og det nå!!

Vi har deltatt i arbeidslivet og trofast betalt skatt etter evne siden 70-tallet. Vi sørget for at bankene fikk bygget seg opp ved at vi betalte 13-14 prosent i rente på huslånet. Vi har tatt del i utallige samfunnsdugnader og tatt et løft og to, når det har vært nødvendig. Vi har gjennomlevd en teknologisk revolusjon siden fasttelefonens tider. Og nå får vi høre at fremtiden vår, vil innebære nødvendige hjemmehjelpstjenester via nettbrettet og kameraovervåking i alle rom på sykehjem. Det er det, det er så kalt økonomisk rom til.

Selv om hotellregningen for lengst er betalt, er vi i ferd med å bli noe slags upopulære gjester i vår egen verden. Litt tiloversblevne liksom - og denne aktive barnebølgen har på et merkelig vis også mistet både munn og mæle om sin egen situasjon. Mange av oss er kanskje mer opptatt av hvordan fremtiden blir for våre barnebarn. Likevel – selvsagt forventer vi faktisk, at stat og kommune nå klart og tydelig stiller opp og sier at denne bølgen og denne dugnaden er for dere.

–Ja, den er vi selvsagt mer enn klare til å gjennomføre – for vi har faktisk visst at dere har vært her hele tiden.