Som kvinne i fertil alder har kvinnehelse blitt en stor del av hverdagen min, mye større enn jeg selv hadde ønsket eller forestilt meg. I seksualundervisningen på skolen var nemlig det største fokuset på viktigheten av prevensjon når en var seksuelt aktiv. Uønsket graviditet var på mange måter gitt dersom en hadde ubeskyttet sex.

Det var derfor ikke mange i jentegjengen som stilte spørsmål om behovet for, eller konsekvensene ved, p-piller, p-stav, p-sprøyte og lignende. Det var på mange måte selvsagt og valget sto derfor bare mellom hvilket onde.

Vi visste det bare ikke den gang. Det var først i voksen alder at jeg og flere venninner erfarte hvordan p-pillene påvirket kroppen vår.

Etter over 10 år med bivirkninger som blodpropp, nedstemthet og humørsvingninger, nedsatt sexlyst, hodepine osv. kunne vi for første gang bli kjent med kroppen vår, uten påvirkningen av hormoner.

Nå var vi klare for livets neste faste, familieforøkelse. Og veien dit ble for noen mer kronglete enn andre, deriblant meg.

Det å starte på livets neste, og største, kapittel ble langt ifra så enkelt eller så romantisk som jeg hadde forstilt meg. Det gikk ikke mange månedene før vi kunne juble over to streker.

Fra det sekundet begynte vi å visualisere hvordan livet som en familie på tre skulle bli. I flere uker gikk vi og ruget på verdens fineste hemmelighet. Så tok det hele en brå vending. I det motiverte, og umotiverte, elever var i full gang med å øve på ukens bokstav kjente jeg at noe var galt.

Ettersom jeg hadde lest alt som kunne leses av artikler i, de ikke mindre enn fire, graviditetsappene jeg hadde fått anbefalt var det ikke noe tvil. I kombinasjonen av covid og vikarmangel i skolen var det bare til å stå i det, komme meg gjennom dagen. Prøve å glemme i kaoset omringet av små og fornøyde førsteklassinger.

Da klokka ringte ut for siste gang den dagen slo alvoret inn igjen. Fortvilelse over det som foregikk, kombinert med et ørlite håp om at det kunne kanskje gå bra? Neste morgen, etter en søvnløs natt, var det tid for tidlig ultralyd.

Den som jeg bestilte to uker tidligere, den som skulle la oss høre hjertelyd for første gang. I stedet ble det ultralyd for å sjekke at kroppen faktisk hadde slettet alle fysiske spor etter en graviditet.

Spontanabort skjer oftere enn det en skulle tro. Faktisk opptil 25 prosent av svangerskap ender med spontanabort tidlig i svangerskapet. Likevel har det å være blant de 25 prosent aldri føltes så ensomt.

Det å spontanabortere kan være en stor belastning både fysisk og psykisk. Likevel får ikke kvinnene som opplever dette noe tilbud om hjelp i helsetjenesten. Ved en tilfeldighet kom jeg derimot over Amathea gjennom et raskt google-søk. Amathea den eneste landsdekkende helsetjenesten som tilbyr oppfølging før og etter abort. Helsetjenesten er offentlig finansiert gjennom tilskuddsordning over statsbudsjettet med Helsedirektoratet som forvalter.

Likevel foreslo regjeringen i statsbudsjettet for 2023 å kutte bevilgningen til Amathea med seks millioner kroner. Kuttet utgjør omtrent 25 prosent av dagens budsjett og kunne føre til en reduksjon i antall stillinger og tilgjengelighet for de som trenger hjelp. Derfor trenger vi fortsatt å markere kvinnedagen.

I månedene etter spontanaborten ble vi skuffet gang på gang da testen kun viste en strek. I løpet av denne tiden merket jeg på kroppen at det var noe som ikke stemte.

Ettersom vi ikke hadde prøvd i over et år ble jeg likevel ikke henvist videre for en utredning. Derfor tok vi saken i egne hender og fikk time hos en privat klinikk der jeg fikk bekreftet at jeg hadde PCOS. En hormonforstyrrelse i kroppen som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

Mange lykkes likevel med å få barn, med og uten behandling. For vår del ble vi anbefalt førstnevnte og ble derfor henvist videre til det offentlige med en ventetid på 4-5 mnd. for å starte opp med behandling, som du selv må dekke med inntil 19.419 kroner. Helt på sin plass vil kanskje noen si.

Det er tross alt ikke en menneskerett å få barn. Jeg skal ikke gå inn i den debatten, men heller belyse noen viktige aspekter rundt IVF-behandling.

For det første kan en slå fast at det slett ikke er slik at man blir gravid hver gang man har ubeskyttet sex. For det andre er det dette morsinstinktet.

For noen er det veldig sterkt, for andre helt fraværende. Og det er selvfølgelig helt greit. Men, for noen gjør dette instinktet at ventetiden byr på store og vanskelige spørsmål. Fertilitetscoach Mari Fevaag Heger beskriver det ganske fint. Jeg skal prøve å gjengi med egne ord.

Det er først når en er i ferd med å dø at en kjenner hvor sterkt overlevelsesinstinktet er. På samme måte er det først når en selv er ufrivillig barnløs at mange kjenner på det overveldende morsinstinktet og barneønsket. Det kan bli så altoppslukende og for noen føre til psykisk uhelse.

For å ikke snakke om behandlingen i selv, som for veldig mange blir en fysisk og psykisk påkjenning. PCOS er bare en av flere tilstander eller diagnoser som kan by på utfordringer knyttet til reproduktiv helse.

I rapporten kommer det tydelig frem at kvinners helse har lav status, det forskes lite på og kvinners stemmer får for lite gjennomslag. Derfor trenger vi fortsatt å markere kvinnedagen.

For vår del har det gått bra, takket være dyktige og hyggelige folk på fertilitetsavdelingen som gjorde opplevelsen god, med et veldig heldig utfall. I dag er jeg kommet til siste trimester og ser frem til å møte den lille gutten vår til sommeren. Det er mange tanker som går gjennom hodet gjennom et svangerskap.

For min del handler det nå for det meste om fødsel. Vi går på kurs for å ruste oss best mulig til fødsel og lytter til podcaster for å få gode tips på veien.

Det snakkes om bemanning og at alle fødende kvinner skal ha en til en oppfølging av jordmor. I samme podcast kommer det også frem at det er langt ifra realiteten ved norske sykehus.

Det sies videre at en god fødsel og fødselsopplevelse har mye å si for mors fysiske og psykiske helse i etterkant av fødselen. Likevel ser en at det kuttes i fødetilbudet rundt om i landet og helsepersonell skriker om høyere bemanning. Derfor trenger vi fortsatt å markere kvinnedagen.

Så til alle kvinner, og menn, der ute. Vi må fortsette å markere denne dagen for selv om vi er likestilte på noen områder, er det langt igjen på andre. Kvinnehelse er bare et eksempel på dette.

Ettersom kvinners stemme får lite gjennomslag, må vi snakke enda høyere. Ikke bare i dag, men hver eneste dag slik at de 75 tiltakene som utvalget viser til faktisk blir en realitet. Og til dere menn der ute: jeg forventer at dere gjør det samme, på vegne av deres egne mødre, søstre, kjærester og døtre.


  • Ulrikke Nesheim Heldal skriver her som privatperson, men er også bystyremedlem for Høyre i Haugesund. Red,anm.