Kirken – en møteplass i lokalsamfunnet

Det males i kirkestua i Veavågen kirke. Taket blir blått, veggene i varme jordfarger. Og blomstrete tapet! Ny belysning. Og nye møbler etter hvert. Neste skritt er baristakurs og frivillige til å være med å åpne kaffebar i kirken. Hvorfor kaffebar? Det springer fram av et ønske om å være kirke i lokalsamfunnet, å skape nye møteplasser etter corona-nedstengningen samt å gi mulighet til samhandling og samskaping.

I februar 23 inviterte Karmøy kommune til idédugnad om FNs bærekraftsmål og veien til å skape gode lokalsamfunn, sammen: Både frivillige aktører og offentlige etater, både enkeltpersoner og grupper, både yngre og eldre. Hva er kirka sin plass i arbeidet med gode lokalsamfunn, i spennet mellom et livssynsåpent samfunn og et inkluderende trosfellesskap?

Hva kan jeg gjøre for deg?

I nyttårstalen stilte kong Harald dette spørsmålet flere ganger: Hva kan jeg gjøre for deg? Spørsmålet har fulgt meg i starten på 2023. Kongens spørsmål er en invitasjon til å utforske. Vi er på vei til å reise oss igjen etter to år med pandemi. Vi har feiret Frivillighetens år for å minne hverandre om at «min innsats teller». Spørsmålet har fulgt oss også i prosessen med kaffebar – hvordan kan vi som kirke bety en forskjell i lokalsamfunnet?

«Den som på forhånd vet hvor veien fører ham, føres ikke langt.» Jeg kom over sitatet i en bok om pilegrimsvandring. Det ble en god påminner da jeg selv satte avgårde på 21 dager og 300 km vandring mot Santiago de Compostella i Spania i mai i fjor. Sitatet er nyttig også i prosessen med å vurdere nye utfordringer og muligheter. Vi må lytte. Vi må tenke utenfor boksen. Se med nye øyne. Vi må skjelne det viktige fra det uviktige. Vi må finne vår vei, ikke kopiere andre eller fylle andres forventninger. Vi må lytte innover i oss selv, til egne drømmer og ressurser. Vi må lytte utover, i bygda og i verden.

Se – bedømme - handle

«Se – bedømme – handle» er stikkord i Den norske kirkes plan for diakoni:

  • Kirkens omsorgsarbeid for enkeltpersoner og grupper.
  • Kirkens engasjement i lokalsamfunnet og i verden.

Stikkordene er ikke forbeholdt kirkemedlemmer, de gjelder oss alle på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer. Ordene er hentet fra frigjøringskampen i Latin-Amerika og understreker viktigheten av å fremme medvirkning, myndiggjøring og mulighet for konkret handling. I kirken har vi mange arena der vi får bety en forskjell i lokalsamfunnet, eldreomsorg og besøkstjeneste, i HEL-koret for mennesker med funksjonsnedsettelse, i arbeidet med å skape gode møteplasser for barn – og unge, for å nevne noen.

Samtidig var det noe spennende med en helt ny tanke: Kaffebar? Det var en ganske lunken respons både hos meg selv og i menighetsrådet i første omgang. Nei, hvorfor skal vi det? Vi er jo kirke, ikke kaffebar! Og likevel stoppet ikke prosessen der.

Samskaping

Veavågen er ei bygd med ca. 3.600 innbyggere. Kirkebygget og gravplassen står midt i bygda, med banken, skolen, frisøren, Kina- restauranten og Prix som nærmeste naboer. Vi har en god tradisjon for samhandling mellom kirke, kommune og lokalsamfunn, både som enkeltpersoner og som organisasjoner, lag og foreninger: Julemarked, 17-mai feiring og besøkstjeneste i samarbeid med Vea sykehjem og hjemmetjenesten, for å nevne noen.

I kirken har vi snakket mye om utfordringene etter pandemien og hvordan vi kan være en ressurs i lokalsamfunnet. Vi trenger åpne møteplasser! Det er flott med gudstjenester, vielser, dåp og konfirmasjon, og et stort barne – og ungdomsarbeid. Men kanskje trenger vi flere lavterskeltilbud? Ut av dette vokste det fram to ideer, begge knyttet til kirkens sentrale plassering i bygda. Kirkeparkprosjektet ble lansert som ide til utvikling av park – og nærmiljøanlegg, en møteplass ute. Og kaffebar vokste fram som en idé til et åpent lavterskeltilbud, en møteplass inne. På lokalplanet har Bygdeutvalget engasjert seg i kirkeparkprosjektet, mens flere enkeltpersoner, både medlemmer og ikke-medlemmer i kirken, har engasjert seg i kaffebar som møteplass for bygda. Så håper vi på å få kommunen med på laget etter hvert, det er tross alt mange gode koblinger til FNs bærekraftsmål om gode og bærekraftige lokalsamfunn.

For-andre

Psykolog Peder Kjøs hadde et spennende foredrag på Frivillighetskonferansen for Karmøy i oktober i fjor, et samarbeid mellom kirke, kommune og frivillighetstjenesten. Han viste oss blant annet et bilde av et brukket lårbein for 15.000 år siden: Dette viser et menneske med et komplisert beinbrudd. Hva gjør at dette menneske overlever? Jo, det blir tatt vare på av flokken. Det som kjennetegner oss som mennesker er at vi tar vare på hverandre! Kjøs viste at veien i terapi også handler om et aspekt av å løfte blikket, å se andre, å få bety en forskjell for noen. «For andre» skaper forandring!

I mitt lille «kaffebar-case» aktualiserer dette synet på frivillighet. I kirken har det ofte handlet om å rekruttere frivillige til forhåndsdefinerte oppgaver. Vi trenger flere frivillige til a,b,c…jeg kan nok fylle hele alfabetet! Men her handler det om å starte med drømmen, ikke behovet. Noen drømmer om å være kirke på nye måter. Andre drømmer om nye møteplasser i bygda. Kirka har ei kirkestue og en sentral plassering i bygda. Kaffebar, hvorfor ikke?

Hva heter barnet?

Det blir kaffebar på Vea! Med et enstemmig menighetsråd i ryggen. Det er bare å glede seg. Dermed har vi sluttført sirkelen: Se – bedømme – handle! Da gjenstår to spørsmål: Hva skal barnet hete? Og hvem vil være med å realisere drømmen?

Mange navneforslag har kommet inn. Arbeidsgruppen har landet på Kavholm: Havet. Sjøbygd. Fiske. Båt. Holme. Kvileskjær. En holme du kan stige trygt i land på, når alt stormer rundt. Vi ønsker å være «en holme» i ei travel bygd, når hverdagen koker rundt oss

Det andre spørsmålet henger i lufta: Hvem vil være med å realisere drømmen? Fra drøm til virkelighet handler om å løfte i lag. Drømmen kan ikke realiseres bare gjennom ildsjelene. Her må kirke og lokalsamfunn gå sammen for å få det til.