Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om velferdsgodene

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ivar Østebø skal ha ros for å stå frem i Haugesunds Avis tirsdag 20. juli. 10 år etter terrorangrepet. Hadde det ikke vært for ressurssterke foreldre og en god dose flaks, kunne jeg risikert å gå månedsvis uten psykologhjelp, står det i overskriften. Hans motivasjon for å åpne opp om egenerfaringen ligger i ønsket om å kritisere systemet, og ikke enkeltpersoner.

Karmøy kommune svarer opp på en god måte. Mye er blitt bedre. Østebøs kritikk av systemet synes å favne langt videre enn det Karmøy kommune kan svare på.

Jeg har tidligere skrevet leserinnlegg: Fra velferdssamfunn til forhandlingssamfunn. Det er ikke nok å ha en rett. Du må slåss for å få den. Her snakker jeg om lovpålagte oppgaver. Det er forskjell mellom lov og praksis. Denne forskjellen kan skyldes økonomi eller holdninger/verdier.

Svært ofte vil det være knapphet på ressurser. Pengene strekker ikke til. Det blir knapphet på velferdsgodene, slik Østebø opplevde som 16-åring når han søkte psykologhjelp etter terrorangrepet på Utøya.

Du forhandler ut fra styrke. Østebø nevner foreldrene, men også nettverket. Han lykkes til slutt med å få den hjelpen han ba om. Ikke alle overlevende etter terroren på Utøya fikk det.

Han snakker om et stort klasseskille som bestemmer hvor god hjelp man får. Man må være akkurat skamløs og pågående nok, det er elementært for å få hjelp, sier Østebø.

Men det er mange som sliter med sterke traumer som oss som var på Utøya, overgrepsofre, de som opplever vold i nære relasjoner. Selv om det jeg har sett er voldsomt, er det mange som er sykere enn meg. Hvordan skal de få hjelp, sukker Østebø.

Jeg deler Østebøs bekymring, ikke bare når det gjelder psykologhjelp, men når det gjelder velferdsgoder generelt. Vi har et system som fører til skjevfordeling av bistand basert på sosio-økonomisk bakgrunn og utdanningsnivå. De med dårligst utgangspunkt, de som trenger velferdsstaten mest havner gjerne bakerst i køen når det gjelder bistand.

Dette vil også gjelde svært mange fremmedspråklige og innbyggere med annen kulturell bakgrunn.

Som pårørende- og brukerrepresentant i et langt liv har jeg og vi alltid holdt fast ved at hvert enkelt menneske har en ukrenkelig egenverdi uavhengig av kjønn, religion, sosioøkonomisk status, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet.

Like tilfeller skal behandles likt. Dette er et grunnleggende prinsipp for helse- og sosialpolitikken som det også synes å være bred politisk enighet om her i landet. Hvor brister prioriteringene likevel? Hvorfor er spriket så stort?

Kan Haugesunds Avis utfordre et knippe stortingspolitikere til å si noe om hvordan vi skal komme over denne svært bekymringsfulle kløften mellom høytidelige idealer og brutal virkelighet?

Kommentarer til denne saken