Karmøys svarte viking selger

 Hjør og Ljufvina var konge og dronning  på Avaldsnes da Harald Hårfagre tok makta.  De fikk tvillingene Håmund og Geirmund. De var mørke i huden, og ble derfor kalt heljarskinn;  det vil si mørkhudet.

Hjør og Ljufvina var konge og dronning på Avaldsnes da Harald Hårfagre tok makta. De fikk tvillingene Håmund og Geirmund. De var mørke i huden, og ble derfor kalt heljarskinn; det vil si mørkhudet. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Leserne får ikke nok av historien om kongssønnen fra Avaldsnes.

DEL

KARMØY: Onsdag kveld kommer forfatteren Bergsveinn Birgisson til Nordvegen Historiesenter for å holde foredrag om forfaren Geirmund Heljarskinn, som ble drevet bort fra høvdingsetet på Avaldsnes for 30 generasjoner siden.

I boka «Den svarte vikingen» forteller Birgisson historien om kongssønnen på Avaldsnes som måtte flykte fra landet da Harald Hårfagre samlet Norge. Heljarskinn ble siden ble av Islands mektigste menn. Navnet på boka speiler på Heljarskinns mongolske opphav.

LES OGSÅ:

Førsteopplaget av boka ble i fjor, til forlagets overraskelse, solgt ut allerede tre uker før jul.

Det er langt fra noen selvfølge at en slik bok skal fenge massene. Er du overrasket over hvor godt den har solgt?

–Jeg tenker aldri så mye over det med salg når jeg jobber med saken. Man gir vekk alt man har, så får verden avgjøre resten. Det endrer ikke at man blir glad hvis et prosjekt lykkes, også ute i bokhandelen. De på forlaget mente at hvis de fikk solgt alle 4.000 eksemplarene de trykte først, var det på et vis rekord for en bok i denne sjangeren. Bøkene ble utsolgt tre uker før jul, og etter det har de trykket tre opplag av boka i pocket. De snakker om at den siver ut jevnt og trutt, og nå skal den svarte mongolen vår snart være til salgs på Narvesen ved siden av Jo Nesbø og andre bestselgere. Det tenker jeg er kjekt, forteller Birgisson.

Hva tror du er årsaken til at folk lar seg fascinere av historien om Geirmund Heljarskinn?

–Jeg tror folk lar seg fascinere fordi historien om Geirmund er fengende. Det synes i hvert fall jeg, og jeg prøver å dele denne begeistringen med leseren og bruker hele meg, både forfatteren og forskeren: hjernens begge halvdeler i dette henseende. Jeg mener også at betraktet som en case-study i økonomi fra vikingtida, så har denne historien stor appell til oss i dag. Jeg fullførte verket med tanke på den økonomiske krisen på Island, jeg ville peke på at sånn var det for vårt opphav også. Men jeg innså at det var best å ikke snevre den inn til én bestemt krise, og tok alle assosiasjonene til Islandskrisen ut. Det hele kan leses som en parabel eller eksempla om menneskets overtramp mot naturen og følgene det får. Det triste i hele greia er jo at vi ikke ser ut for å ha kommet oss et hakk videre på 1.100 år.  

Onsdag kveld åpner også en ny utstilling på Nordvegen Historiesenter. Den er viet Geirmund Heljarskinns mor Ljufvina, den mongolskættede kongsdatteren som ble dronning på Avaldsnes. Hun kom fra Bjarmelands-traktene og giftet seg med Hjør, den siste av Augvalds ætt som var konge på Avaldsnes.

Det er med bakgrunn i ditt arbeid at det nå 30 generasjoner senere lages en utstilling om Ljufvina på hennes hjemplass. Har du som akademiker lov til å føle litt stolthet over det?

–Jeg er jo veldig glad over hvordan Avaldsnesprosjektet og Karmøy kommune har tatt imot dette prosjektet. Jeg mener at det har i vikingtidforskningen, akkurat som i formidling av andre historiske epoker, vært altfor mye fokus på seierherrene. I Norges tilfelle er det Harald Hårfagre, på Island har man skrevet historiene om norske bønder som ville være selvstendige. Saken er ikke så enkel, det finnes en annen historie også som er like viktig; jeg refererer til taperne og folk av andre kulturer som de fremmedfiendtlige sagaskriverne ikke viet noen plass til i sine skildringer. Skulle jeg føle stolthet over noe, så ville det være at jeg mener jeg har lykkes i å grave fram en annen historie, en fortiet historie. Ljufvina og hennes folk fra Bjarmeland er jo ypperlige representanter for denne. Det slående her er altså dette: For 1.100 år siden drar nordmenn til Nord-Sibir for å hente viktige ressurser. I dag har de plattformer utenfor de samme kystene og pumper opp olje og gass; antakelig levninger fra de samme dyrene og de var ute etter i vikingtida.

Har du kommet over ny informasjon om Geirmund, eller noen av de andre sentrale personene, etter at boka ble utgitt i fjor?

– Både ja og nei. Jeg har ikke kommet over noen nye «gamle» kilder i den forstand, men jeg har fått svært mange brev, e-poster og oppringinger fra folk som bor langs hele Nordvegen, fra Rogaland til Finnmark. Mange av disse er engasjerte lokalhistorikere som har lest «Den svarte vikingen». Felles for dem er at de i en vennlig tone har pekt ut farvannene hvor Geirmund og hans følge kan ha seilt, og bidratt med lokalkunnskap av forskjellig art som er viktig når en skal prøve å rekonstruere seilturen i år 864. Jeg har fått e-poster fra folk i Troms som forteller at de er begynt å se hvalross komme til øyene igjen, folk som har pekt på hvor samer ser mer mongolsk ut enn andre steder i Norge, båtbyggere og håndverkere har bidratt med innsikter i mye som var skjult for meg før. Jeg er veldig takknemlig for den gode responsen, og har slik sett kommet over ny informasjon.

Forrige gang vi møttes nevnte du at det muligens var en dokumentarfilm på gang om Geirmund og hans liv. Er det noe nytt på den fronten du kan si noe om?

–Jeg kan si at det er flere mennesker som i det siste har viet seg forberedelser av en film, men det er visstnok en mangeårig prosess å få slikt gjennomført. Jeg selv har dessverre liten tid til å hjelpe disse folkene, men gir dem kontakter og informasjon om forskere og fagfolk på forskjellige steder. Jeg har ikke så mye greie på dokumentarfilm, men min følelse er at historien om Geirmund og hans familie er et ypperlig stoff for en slik sjanger. Men jeg har ikke forlatt Geirmund. «Den svarte vikingen» var på et vis hjemmeleksa mi. Det store verket om ham er først nå under arbeid.   



 

Artikkeltags