BJOA: Arild Karlsen har jobbet dobbelt hele livet. Kontorjobb på dagen fulgt av gårdsarbeid hjemme til langt på kveld.

– For meg er det å jobbe, det som er livet. Det er det som er interessant å holde på med, forteller han.

Da Karlsen fikk kols på slutten av 1990-tallet, overtok sønnen gården på Bjoa. Karlsen arbeidet da mindre, sluttet å røyke og begynte å legge på seg.

Han kunne en stund leve på kreftene han hadde samlet seg gjennom et aktivt liv, men for et år siden sa det stopp. Karlsen hadde nettopp blitt heltidspensjonist, og gledet seg til å arbeide hjemme på gården med hele dagen til rådighet. Plutselig endret fremtidsbilde seg.

Han klarte ikke lenger gjøre noe av det han ville.

Havnet på sjukehus

– Det tar lang tid før kroppen er nede, men når den er nede da er du flat. Du er punktert, sier han.

I fjor vår havnet Karlsen på sykehus. Den gang klare han så vidt å gå over stuegulvet. På sykehuset møtte Karlsen en hyggelig lungesykepleier som strengt gav ham et spark bak.

Han gjenforteller sykepleierens ord som ble svært viktige for han.

– Kan skjønne du kan bli bedre, sa hun. Men da må du gjøre noe selv. Du må trene, gjenforteller han.

Karlsen fikk med seg et par telefonnumre, og ringte da til fysioterapeut Bente Alsaker Lokna i GPS Helse. Der fikk han plass på kols-treningen hun har to ganger i uken i Aksdal.

– Jeg fortalte henne at jeg også trengte å ta av noen kilo, og da sa hun at jeg kunne gå til ernæringsfysiolog.

Det første møtet

Karlsen kom i kontakt med Ragnhild Junge som har bachelor i ernæringsfysiologi, og driver privat praksis på Oasen. Støtten han opplevde her, betød mye for ham.

– Jeg fikk time hos Ragnhild dagen etter at jeg ringte. Den gang kom jeg meg nesten ikke opp trappene til kontoret hennes. Jeg passet på å være ute i god tid, slik at jeg skulle få igjen pusten på toppen av trappen, forteller han.

På det første møtet pratet de sammen i en time om Karlsens matvaner. De ble raskt enige om at Karlsen var for tung.

– Min måte å ta klienter ned i vekt på, er ved hjelp av kalorinedgang. Man spiser det man liker og ting man har spist før. Det som betyr noe, er hvor mye man spiser, forteller Junge.

Hos Karlsen var det tre råd fra Junge som festet seg. Han spiste ikke mer enn 2.000 kalorier til dagen, droppet H-melk og stoppet etter én porsjon med middag.

– Jeg hadde et vanlig kosthold, men jeg er glad i og lager god mat. Skal du ha god saus, trenger du fløte og smør, forteller Karlsen.

– Arild sitt kosthold var ok, men han spiste for mye. Én porsjon er lett å forholde seg til. Man skal ikke bort til grytene igjen. Vil man ha mer mat, velger man grønnsaker, forteller Junge.

De viktige tilbakemeldingene

Karlsen følger et kaloriregnskap basert på alder, kjønn, vekt og aktivitetsnivå. Hver dag følger han med på hva han putter i seg, og bruker gjerne en kaloritabell for å gjøre det lettere.

– Det er egentlig så ubegripelig enkelt. Det var ikke noe offer i det for meg. Jeg måtte bare være litt mer oppmerksom. Jeg spiser det samme, bare mindre. forteller Karlsen.

Junge og Karlsen har møttes sju ganger siden fjor vår.

– Det var så kjekt å komme å få skryt, for jeg visste så inderlig vel at jeg fortjente det. Man opplever å bli tatt på alvor i forhold til det man holder på med. forteller Karlsen.

– Det er så utrolig deilig at det er like kjekt å få skryt når man er 70, ler Junge.

Junge er sikker på at mange av dem som kommer innom henne har prøvd alene før ikke bare én gang, men flere.

– Gjør man dette alene, tenker man fort at ingen ser, merker eller bryr seg om man fortsetter, sier hun.

Junge forteller at møtene derfor blir viktige.

– De kommer innom for å veie seg og snakke. Dette skaper ny motivasjon. Det handler om å bli heiet på, smiler hun.

En ny mann

Kombinert med kostholdsplanen fra Junge har Karlsen gått på gruppetrening to ganger i uken hos fysioterapeut.

– Jeg er i en gruppe med lungeproblem, og som sliter med det samme. Treningen er ledet av fysioterapeut som har peiling. Hun gir tilbakemeldinger, og sørger for at alle holder innsatsen oppe, forteller Karlsen.

Karlsen sier videre at det ikke er noe konkurranse om å være best, man konkurrerer kun med seg selv.

– Vi er en gruppe som det burde vært så inderlig mange flere med i. Det er et kjempeopplegg. Når man trener alene, tar man ikke ut det lille ekstra som skal til for å bli bedre, man setter seg heller på en stubbe og tar seg en pause. sier Karlsen.

På ryddingen etter trening bestemte Karlsen seg for å bære så mange manualer som han hadde gått ned i vekt. Han innså da hvor tunge de ekstra kiloene faktisk er for en person med kolspust.

I dag beskriver Junge Karlsen som en ny mann. Han har gått ned 30 kilo, og kan i dag gjøre alt det han ønsket i sin pensjonisttilværelse. Han kan være i aktivitet.

– Det er et nytt liv det er snakk om, livskvaliteten min har økt så utrolig mye. Jeg er 60% mer arbeidsfør enn tidligere, sier Karlsen og smiler.

Karlsen synes det var artig å få beskjed om å kjøpe seg nye bukser da de gamle var blitt for store. Karlsen bestemte seg da for å ta frem buksene fra 90-tallet buksene fra da han var aktiv og uten kols.

– De passet perfekt, faktisk var de litt romslige, ler Karlsen.

Skaffet seg eget sagbruk

På sønnens eiendom er det mye skog, og på gården er det alltid behov for materialer. Et sagbruk hadde derfor ifølge Karlsen vært en perfekt anskaffelse.

- Jeg hadde i lengre tid lyst på og behov for et mindre sagbruk for å produsere egne materialer. Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken for godt på grunn av helsen.

Ved inngangen til det nye året gikk drømmen i oppfyllelse.

– På nyttårsaften kjøpte jeg et sagbruk. Jeg kjøpte det, for nå har jeg helse til det, sier han.

Han drar ut i skogen selv eller sammen med sønnen, før han drar hjem for å sage det opp. Nå holder han på å planere tomt for redskapshus som han skal bygge sammen med sønnen.

– Jeg kan holde på en hel dag, jeg stopper jo ikke. Det går ikke så fort, men det går hele veien. Jeg har gleden av det å få det til himmel og hav for en livskvalitet, stråler Karlsen.

En viktig historie

Junge forteller at dette er en viktig historie fordi det er så mange der ute som har satt seg, er trøtte og tenker at alt er tungt. Ifølge Junge er det både gamle og unge som opplever dette, og som er redde for helsen sin.

– De kjenner det er tungt å gå på jobb, eller å springe etter ungene. Mange kommer også fordi forbrenningen går ned etter hvert som man blir eldre, forteller hun.

Hun synes det er så viktig å få frem at det er mulig å gjøre noe med situasjonen sin slik Karlsen gjorde.

– Vi hadde ikke hatt så mange overvektige dersom dette var enkelt. Det er absolutt enklere hvis man får hjelp og oppfølging. Det er så ekstremt mye vanskeligere å sitte hjemme å gjøre dette selv i stedet for å få hjelp, oppmuntring og veiledning, sier hun.

Karlsen er enig i at hjelpemidlene man benytter har mye å si hvor lett det er.

– Det gjorde godt å komme til deg å få skryt, noe jeg også opplevde på trening to ganger i uka. Her er det oppfølging og pushing fra Bente og man registrerer framgang fra gang til gang. Man må skaffe seg hjelpemidler som gir slike tilbakemeldinger, og som motiverer til å fortsette, sier Karlsen.

– Det handler om mestring, legger Junge til.

Burde hatt kø

– Jeg pleier ofte å fleipe og si at jeg burde hatt kø utenfor kontoret av folk som bare spør, hvor mye skal jeg spise for å ikke legge på meg? Folk er ikke klar over hvor mye mat kroppene deres tåler. Vi får hjelp til alt annet, men det er tydeligvis ikke blitt helt vanlig å gå til ernæringsfysiolog enda, sier Junge.

Junge synes at det hadde vært fint dersom fastleger vurderte å sende pasientene sine til ernæringsfysiolog oftere, og i større grad informerer pasientene sine om dette tilbudet.

- Jeg skjønner jo at leger ikke har tid til å diskutere personlig kosthold og mat, sier Junge.

Junge driver for seg selv, og har derfor muligheten til å gå på hjemmebesøk.

– Noen liker ikke venterommet. Dette med vekt er jo veldig sensitivt. Vekt er noe som noen har slitt med hele livet. Da føles det gjerne tryggere å møtes hjemme, sier hun.