Sju ting vi (kanskje) har lært av TV2-serien «Hvem drepte Birgitte?».

Einar Tho.

Einar Tho. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KommentarGjennom ni episoder har TV2 fortalt om drapet på Birgitte Tengs, om etterforskningen, og om rettssakene mot Birgittes søskenbarn. Det har vært en informerende og engasjerende TV-serie.

De vonde og dramatiske hendelsene er kommet nærmere igjen, og det er nok en gang rettet et skarpt og kritisk søkelys mot politiets arbeid.

Som lokalavis er Haugesunds Avis også en del av historien. Vi har skrevet mye om saken i alle årene siden drapet. Vi har bidratt med forskjellig arkivmateriale til forfatter Bjørn Olav Jahr og regissør Bjørn Eivind Aarskogs arbeid. Vår erfarne krimreporter John Arne Bauge har vært med som kilde i alle episodene. Og som de fleste på Haugalandet kjenner vi flere som er med i serien, eller som mener de vet ting som ikke er kommet fram.

Her er sju refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha sett de ni episodene:

1 Det rettes berettiget kritikk mot politiets etterforskning. Det er på sin plass. Det ble gjort feil og tatt valg som viste seg å være svært uheldige. Det visste vi også. Det som serien kanskje tydeligst viser, er feil i form av ting som ikke ble gjort. Hvorfor snakket ikke politiet med disse personene som opplagt hadde informasjon som burde være interessant for politiet?

2 Serien er selvsagt ikke objektiv. Serier i sann krim-sjangeren (true crime) skal forholde seg til virkeligheten, men det er også et nødvendig sjangerkrav at de skal være underholdende. Det kan virke absurd når det dreier seg om en grufull drapssak i vårt nærmiljø, men slik er det.

For å fungere som underholdning, må det fortelles tydelige historier; det må lages en dramaturgi. Det må være skurker, helter og ofre. Så gjør man valg som bygger opp om dette, som passer inn i historien, som gjør heltene/ofrene og skurkene tydeligere enn de kanskje er.

3 Serien beviser ikke at søskenbarnet er uskyldig, men gjør det veldig klart at det ikke var grunnlag for å dømme ham ut fra de bevisene som forelå. Det viste for så vidt også dommen i lagmannsretten, der han ble frifunnet. Da skal det prinsipielt ikke være større grunn til å vise at søskenbarnet er uskyldig, enn at jeg er det.

Diskusjonene om avhørsmetodene søskenbarnet ble utsatt for, kan være ny for folk som ikke har fulgt saken tett før, men det er mange år siden man slo fast at metodene som ble brukt ikke er forsvarlige.

4 Paradokset med at søskenbarnet ble frikjent, men dømt til å betale erstatning til foreldrene til Birgitte Tengs, er igjen løftet fram i lyset. Juridisk er dette ikke nødvendigvis et paradoks, men for folk flest virker dette helt uholdbart.

Man kan forstå at i en strid mellom to parter, skal man dømme til fordel for den som mest sannsynlig har rett, selv om man ikke kan si at den andre parten utvilsomt er skyldig. Men tåler vi den logikken når det handler om anklager om drap, voldtekt og tilsvarende alvorlige beskyldninger?

Dette er en sak for lovgiverne; spørsmålet er politisk og handler både om rettferdighet om menneskerettigheter.

5 Kjernen i TV-seriens fortelling er at søskenbarnet er uskyldig og urimelig forfulgt, mens to andre personer er mer sannsynlige gjerningsmenn. Ifølge plottet. Mistanken mot de to siste bygges opp, for å vise fram manglene i etterforskningen og videre sannsynliggjøre at fetteren er uskyldig.

Men er det én ting som er enda sikrere enn at søskenbarnet er uskyldig, så er det at minst én av de to serien retter mistanken mot, også er uskyldige. Og vi må anta at begge er det – selv om de tildeles stigmatiserende navn som «rusmisbrukeren» og «overgrepsmannen». De ofres for plottet, spenningen og, mer prisverdig, for å belyse svakheter ved etterforskningen.

6 Vi har fått videre innsikt i den voldsomme kilen som splitter familier og slektninger. Vi ser en sorg og et savn vi knapt kan fatte hos Birgittes far, satt opp mot en sint og fortvilt bitterhet hos søskenbarnets far. To fedre som kjemper for rettferdighet for sitt barn. Det er vondt å se, men serien kan hjelpe oss til å forstå begge litt mer.

Vi her langt inne i det personlige og private, men også det er ting som er nødvendige for denne seriesjangeren.

7 Vi, samlet, vet nok ikke mer nå enn da serien startet, om hva som faktisk skjedde. Jeg kan ikke se at noe oppsiktsvekkende nytt er kommet fram.

Men ting blir satt i en ny og større sammenheng. Det legger også press på politiet, det kan legge press på dem (om de finnes) som vet noe de ikke har fortalt.

Men det er også blåst nytt liv i en omfattende rykteflom. Den skal vi være forsiktig med. Selv om vi nå har sett en spennende TV-serie, er det fortsatt virkelige personer det handler om.

Vi vet fortsatt ikke hvem som drepte Birgitte Tengs 6. mai 1995, men politiets Cold case-enhet jobber fortsatt med den. Vi håper vi får noen svar, eller i alle fall får avklart hvilke spørsmål som ikke lenger trenger å stilles.

Artikkeltags