Tragedien midt iblant oss

Husbrann natt til 1. nyttårsdag

Husbrann natt til 1. nyttårsdag Foto:

Tragedien i Bokngata på Jamnhaug nyttårsnatta er vond for oss alle. Våre tanker og medfølelse går til de pårørende. De trenger lokalsamfunnets støtte – ikke spekulasjoner og ryktespredning.

DEL

KommentarEn familie er ufattelig hardt rammet. En kvinne er død. Samboeren er siktet for drap. Boligen er totalskadd i brann. Vi kan bare ane skrekken og fortvilelsen hos dem som er igjen. Tapet er enormt.

Når slikt skjer, leter vi etter forklaringer for oss selv. Hvordan kunne dette hende? Drap er ofte i rusbelastede eller kriminelle miljøer. Da har vi liksom en knagg å henge det på: Selv om hendelsen er like tragisk, kan vi tenke at de involverte ikke er helt som oss – vi føler vi har en forklaring. Litt på samme måten framstår det for en del om et drap involverer innvandrere: – Det er noe kulturelt – de er ikke som oss. Vanligvis er også dette en urimelig påstand, men ønsket om en enkel forklaring er stort.

I denne saken er det ikke slik. Vi snakker om det som framstår som en normal, ordinær familie. Folk med solide jobber i solide bedrifter. Opptatt av vanlige ting. Som folk flest.

Da forstår jeg at folk leter videre etter forklaringer. Det må da ha vært noe helt spesielt? Rykter spres. Ordinære hendelser trekkes fram og får voldsom betydning.

Det skal vi være svært forsiktige med.

Spesielt gjelder dette mediene, selvsagt. Kanskje stusser noen på at vi i Haugesunds Avis ikke har skrevet en del av tingene «alle vet». Andre medier har gått lenger. La meg fortelle litt om våre vurderinger.

Selv ble jeg vekket av en telefon om brannen ved halv fem-tida natt til 1. nyttårsdag. Informasjonen da var moderat. Det var muligens folk i huset, men politiet i Stavanger svarte ikke da jeg ringte pressetelefonen. Vi la ut en nøktern melding om brannen og personen som var i nærheten. Magefølelsen sa at dette er alvorlig.

Om morgenen fulgte vi opp et svært tilbakeholdent politi. Vi forsto snart at en person var død, men ventet med å publisere fordi vi visste det ble jobbet med å varsle pårørende. Samtidig var vi på brannstedet med fotograf.

Klokken 11.04 fikk vi bekreftet at en kvinne er død og en mann er siktet for drap. En snau time senere var det pressebrifing på politihuset. Informasjonen som ble gitt var lite mer enn det som ble sendt ut i meldingen.

Vi jobbet videre. Vi hadde allerede publisert bilder fra åstedet, men fram til vi visste at pårørende er varslet, var bildene bare av politi i arbeid og sperringer, ikke bilder som identifiserer huset. At andre publiserte adresse og ganske snart lett gjenkjennelige bilder av boligen, er ikke uproblematisk. Senere viser også vi boligen, selv om navn på den omkomne ikke var oppgitt. De som skulle varsles, var det.

Utover dagen og videre samler vi informasjon om den døde og den siktede, og om omstendighetene. Noe skriver vi, en del holder vi tilbake fordi opplysningene ikke kan bekreftes åpent av politiet.

Andre, også seriøse medier, valgte å bruke anonyme kilder til å spekulere i dødsårsak og andre mulige sammenhenger, allerede før foreløpig obduksjonsrapport er klar. Mindre seriøse medier brakte disse anonyme og ubekreftede opplysningene videre, uten å kunne vite noe om hvem disse anonyme kildene var.

Vær varsom-plakaten fastslår at man skal være spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Ikke minst gjelder dette informasjon man uansett får vite sikkert senere.

Vi synes nok politiet har vært i overkant tilbakeholdne med å bekrefte informasjon. Dette er ikke uvanlig når de har tatt sin person og i grunnen ikke har eget behov for å informere. Samtidig må også politiet forstå og vektlegge at det er viktig at folk i lokalsamfunnet får en del konkrete opplysninger, ikke minst for å unngå spekulasjoner og spredning av feil.

Dette skal vi alltid utfordre politiet på, selv om vi også må forstå at her kan det være forhold vi ikke er klar over, ikke minst med tanke på de pårørende.

Mannens forsvarer, advokat Erik Lea, har vært mer frittalende. Det er viktig at den siktede eksempelvis får formidlet at han ikke erkjenner straffskyld for siktelsen, men at han sier å ha vært der og er involvert. Samtidig må pressen også vurdere om alt det en forsvarer uttaler skal publiseres. Er det sikkert sant? Er det faktisk opplysende og nødvendig informasjon? Kan det gi de involverte ekstra og unødig belastning?

Jeg kan forsikre at vi kommer til å følge denne saken svært tett og nøye. Vi skal undersøke og være kritiske. Samtidig skal vi tenke grundig gjennom alt vi forteller videre. Det bør vi alle være, selv om vi ikke forstår hva som har skjedd, og hvorfor.

Noen ganger er det slik.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags