Hva kan vi lære av VGs feil?

F.h: Sjefredaktør Gard Steiro,  nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken og styreleder Torry Pedersen under VGs egen evaluering av avisas dekning av den såkalte Giske-videosaken er ferdig.

F.h: Sjefredaktør Gard Steiro, nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken og styreleder Torry Pedersen under VGs egen evaluering av avisas dekning av den såkalte Giske-videosaken er ferdig. Foto:

DEL

KommentarOpprullingen av VG-saken har vært svært interessant. Kommentatorer over hele landet har i dagevis fråtset i alvorlige feil gjort av landets råeste pressefolk. Som redaktør i Haugesunds Avis er mitt viktigste spørsmål: Hva kan vi lære av dette.

En oppsummering av saken ville tatt halve plassen jeg her har til rådighet, så har du vært på månen eller vært opptatt med andre ting de siste ukene, søk på VG+Giske+Sofie på nett.

Slik oppfatter jeg saken: Giskes oppførsel på Bar Vulkan er ikke noe overgrep, men Ap-politikeren viser veldig dårlig dømmekraft når han setter seg i en slik situasjon. Det kunne være verdt å omtale, gitt de tidligere sakene rundt ham, og varslingen er interessant med tanke på maktkampen i Ap.

Det er i alle fall naturlig at VG går i gang og undersøker saken. De gjør mye rett. De snakker med kvinnen, får etter hvert sett videoen, forsøker å sjekke det som sjekkes kan. Så ble det likevel helt galt. Journalist Lars Joakim Skarvøy har i offentligheten fått hovedskylden for det. Han har erkjent og beklaget at han presset Sofie for hardt, men han avviser at han fabrikkert et sitat, slik han beskyldes for å ha gjort. Ledelsen i VG, opp til ansvarlig redaktør Gard Steiro som selv var involvert fra starten, må imidlertid ta ansvaret for at dette ble virkelig galt.

Jeg vet ikke hvilke ord som ble utvekslet mellom Sofie og Joakim. Det er heller ikke så viktig. Det avgjørende her er at før saken ble publisert, var VG klar over, eller burde vært klar over, at kilden ikke kunne stå inne for hvordan hennes situasjon ble framstilt. Det holder.

Den offentlige interne rapporten VG har laget om saken, i stor grad ført i pennen av VGs leder for nyhetsavdeling, Trond Olav Skrunes fra Tysvær, er interessant og lærerik lesning. Den viser hvordan flere feil følger hverandre, og hvordan redaktørene ikke klarer å forstå det.

Kunne disse feilene ha skjedd i andre aviser enn VG? Opplagt. Mange av de mest seriøse og dyktigste journalistene og redaktørene i landet jobber i VG. Knapt noen har bedre rutiner for å sjekke fakta og stoppe feil. Derfor er det også svært sjelden at avisa blir felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). De er rett og slett flinke, selv om man selvsagt kan være uenig i vinklinger og råskap i jaget etter nyhetene.

De fleste som har vært avisjournalister en stund, vil også kjenne igjen situasjonen Skarvøy er i. Man undersøker en potensielt god sak. Man snakker med en primærkilde som holder igjen; ønsker ikke å være i avisen. Kilden forteller ting under avtale om at det ikke skal refereres. Journalisten får forståelse for saken, og det blir en dialog om hva kilden kan og vil si på trykk, med navn eller anonymt.

Jeg vet ikke hvilke ord som ble utvekslet mellom Sofie og Joakim. Det er heller ikke så viktig. Det avgjørende her er at før saken ble publisert, var VG klar over, eller burde vært klar over, at kilden ikke kunne stå inne for hvordan hennes situasjon ble framstilt. Det holder. Det er nok.

Det betyr altså lite hvilke ord som faktisk ble brukt på den McDonalds-restauranten da Skarvøy fikk se videoen på Sofies telefon. Hadde det vært for eksempel Erna Solberg som Skarvøy snakket med, hadde det vært annerledes. Hun er trent i kontakt med medier. Sofie virker svært oppegående, men er her i en rimelig spesiell, ukjent og presset situasjon. Det må redaksjonen ta hensyn til.

VG kunne fint ha laget sak om varslingen og videoen likevel – med en fornuftig vinkel. I håndteringen glipper det flere ganger for ledelsen. Både i vurderingene om hva som skal bli og forbli publisert, og hvordan man skal kommentere saken utad. Dette blir «kronet» med at beklagelser fra VG følges av kommentarer fra journalisten, som går rett på Sofies troverdighet. Han har selvsagt behov for å forsvare seg og sin yrkesstolthet, men VG kan i denne situasjonen ikke tillate videre angrep. Her er ikke VG og Sofie likeverdige parter. Avisene skal ivareta kilder som ikke er vant med å være i mediene.

Dette er da også hovedlæringspunktet som gir gode diskusjoner i mange redaksjoner. Vi hadde det som tema på vårt fredagsmøte nå. De fleste er flinke til å passe på dette, er min erfaring og mening.

Senest torsdag la vi på is en sak vi hadde brukt mye tid og krefter på, fordi en ikke medievant kilde er ukomfortabel med situasjonen. Irriterende for oss, men av og til nødvendig. Vi gir det litt tid.

Samtidig er det en grense for hva kildene skal kunne styre. Noen går for langt i sine ønsker, for å framstå på en spesiell måte, ikke minst av kommersielle hensyn. Da må vi ha kontrollen.

En annen læring fra VG, er erkjennelsen de har av at sjefredaktør Gard Steiro ble for tett på Giske-saken. Han ble for direkte involvert. I VG vil de ha to ledd mellom journalist og ansvarlig redaktør. Det går ikke hos oss. Så mange er vi ikke alltid.

Men poenget må vi ta med oss. Når det skjer alvorlige ting her, er jeg veldig kjapt med i arbeidet. Alle mann til pumpene. Slik var det eksempelvis ved de to drapene vi har hatt i Haugesund i år. Gjør vi da feil i slike saker, kan min direkte involvering svekke min evne til å vurdere hvilke feil vi eventuelt har gjort.

Samtidig er vi ikke VG. Har vi to personer på jobb og trenger fem, kan det være bedre at redaktører bidrar direkte framfor å observere på avstand. Uansett et perspektiv VG-saken er en nyttig påminnelse for. Det kan være nyttig å lene seg på noen som ikke står i salaten med begge beina.

En gledelig læring er at mediene tar stadige steg i å drive journalistikk på hverandre.

Da Aftenposten, VGs søsteravis, kjapt skrev leder der de indirekte krevde Steiros avgang, var det uvant i norsk sammenheng. Medienes gransking av håndteringen og journalistikken har vært svært fyldig.

Nå skal også Norsk Presseforbund iverksette en mer generell gransking av medienes omgang av kilder. Det blir interessant.

Her håper jeg man også ser på tette bånd mellom journalistikk og politikk i hovedstadspressen. Jeg har tenkt det er krevende å være kritisk journalist på småsteder. Akkurat nå ser det ut som om Oslo er landets minste by.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags