I 2021 eksporterte vi 17.393.961.000 kwh strøm (17,4 TWh), omtrent det doble av Oslo bys forbruk. Vi hadde altså stort overskudd av strøm, og ingen strømkrise i fjor. Derimot hadde vi en strømpriskrise. Og den ser ut til å bli bare verre i år, for analytikerne spår at årsaken til krisen blir verre. Og årsaken, som alle etter hvert forstår, er at strømprisene på kontinentet og i England antas å stige videre. Og vi importerer nå stadig mer av utlandenes skyhøye strømpriser gjennom utenlandskabler som aldri skulle vært bygd.

Haugesund Avis har 4. januar et intervju med konsernsjef Olav Linga i Haugaland Kraft. Han sier innledningsvis dette, og med rette, om sin egen bransje: «Vi har et omdømmeproblem!» Det fortjener da også bransjen, etter å ha drevet fram de aktuelle kablene, spesielt de nyeste til Tyskland og England. Når konsernsjefen så prøver å forklare den situasjonen vi er kommet i, bærer det etter hvert særdeles galt av sted. Han sier noe riktig, noe feil, og så noe direkte inkonsekvent. Deretter avslutter han med noe forsøksvis provoserende, og til slutt noe fullstendig latterlig.

Han starter med dette:

«– Strømprisene er et resultat av energipolitikken i Norge, og den er avhengig av Europa.» Helt korrekt, slik det er nå. Det er også norske politikere som har skapt den situasjonen vi er i, etter påtrykk fra Lingas bransje. Derfor er vi nå stadig sterkere eksponert for europeiske strømpriser.

Så bommer konsernsjef Linga totalt i neste setning: «Det er ikke noe vi kan få gjort noe med». Her tar han feil, for det kan vi selvsagt. Men det betinger at norske myndigheter tar kontroll over utenlandsforbindelsene. Jeg har konsernsjefen mistenkt for at han nok vet dette, men han gjør seg dummere enn det en norsk kraftdirektør bør være.

Deretter kommer han med det inkonsekvente: «Det er for lite kraftproduksjon, og prisene går derfor opp. Vi må produsere mer om prisene skal ned.» Sett i relasjon til at vi i fjor produserte 17,4 TWh mer enn vi brukte, blir dette bare latterlig. Dessuten i full kollisjon med det Linga korrekt startet med,- at kraftprisene i Norge nå importeres fra utlandet. Økt produksjon vil bare føre til at kraftselskapene kan selge mer, og til europeiske priser!

Så kommer den forsøksvis provoserende uttalelsen: «Dersom Norge skal nå målet om å produsere mer energi, bør man se på de vernede vassdragene på nytt.» Her har han fått den høyst trolig ønskede negative reaksjonen, ikke minst fra naturvernbevegelsen. Rødt, SV og MDG har også forutsigbart og høyst rimelig gått i taket. Overraskende nok har også Arbeiderpartiets Terje Lien Åsland og Espen Bath Eide troskyldig bitt på agnet, og åpnet for å se på muligheten til å redefinere begrepet «Varig vern».

Jeg tror ikke et øyeblikk på at hverken Linga eller andre kraftdirektører for alvor tror på at de skal få gå løs på vernede vassdrag. Derimot tror jeg nok at smarte kommunikasjonsdirektører i bransjen ligger bak dette utspillet. Bare vent. Når stormen av bastant motstand mot forslaget er kommet opp på høyt nok nivå, vil nok direktørene komme med det som da skal framstilles som et slags «kompromiss»: Vi lar de vernede vassdragene ligge, og ser i stedet på de som ikke er bygd ut, men som heller ikke er vernet! Ifølge ekspertisen er potensialet i dem et sted mellom 10 og 20 TWh. Strøm nok til en ellet to stk Oslo!

Så ønsker krafbransjen at naturvernerne slår seg på brystet og sier: Vi stoppet det vanvittige forslaget om å bygge ut vernede vassdrag. Og kraftdirektørene kan rusle rolig hjem og slå opp en god dram, klar for å sende diverse konsesjonssøknader!

Det bortimot morsomme er konsernsjef Lingas avslutning, noe jeg nesten tror journalisten må ha misforstått. Ifølge ham skal Linga ha sagt at teknologien i dag gjør at påvirkning på naturen av ny vannkraft ikke blir stor(!). Linga skal som forklaring ha sagt dette:

«–Vannkraftproduksjon kan skje inne i fjellene.» At kraftstasjoner og rørgater kan ligge inne i fjell er ikke noe nytt. Å ta med seg urørt vassdragsnatur inn i fjellet virker for oss uinnvidde som noe i nærheten av et bibelsk under!

På toppen av dette har bransjen fortsatt klart å unngå en diskusjon om å utløse den største ubrukte vannkraftressursen: Effektivisering av bruken av det vi allerede produserer. Det anslås i offentlige utredninger at dette potensialet kan være 30-40 TWh. Problemet for bransjen er at dette ikke gir mer strøm å selge. Derfor vil direktørene ha minst mulig snakk om det.