«OLAF FOSTENES»: Haugesund-skipet spilte en sentral rolle da passasjerer fra «Volendam» ble berget i Atlanteren. FOTO: HAUGESUND REDERIFORENING

Reddet 75 barn fra drukningsdøden

De to søsterskipene «Olaf Fostenes» og «Vibran» fra Haugesund reddet hundrevis av sivile og sjøfolk i Atlanterhavet. Men med bare fem dagers mellomrom ble de to Haugesund-skipene selv torpedert og senket av tyske ubåter. På «Vibran» ble hele mannskapet drept.
Av
Publisert

KrigsseilerneFrukteksporten fra den amerikanske vestkysten til Europa ble fram til 1930-tallet ført med linjeskip, men norske rederier så her en mulighet til å anvende hurtiggående og spesialbygde kjøleskip.

Haugesunds-rederiet Knut Knutsen O.A.S. hadde siden 1928 engasjert seg i linjefart mellom den amerikanske vestkysten og Europa. Rederiet inngikk i løpet av 1934 kontrakt om bygging av to frukt/kjøleskip ved Helsingørs Jernskibs-& Maskinbyggeri. Det første ble overlevert i februar 1935 som M/S «Vibran» og registrert på Skips-A/S Ogeka. Søsterskipet, som fikk navnet «Olaf Fostenes», ble overtatt i november 1936 og registrert på Lars Fostenes Rederi A/S – og disponert i fellesskap av svogerne Lars Fostenes (1902-1973) og Ole Andreas Knutsen (1899-1994).

«Vibran» ble fram til mars 1936 ført av Nils M. Spidsøe. Han ble da avløst av Per H. Valvatne, fra Stord, som førte skipet fram til Per Erik Palm overtok i juli 1938.

«Vibran» gikk hele tiden i fruktfarten.

Søsterskipet «Olaf Fostenes» ble ved levering sluttet til franske Chargeurs Rèunis Francaise i bananfart mellom Bonaberi i Kamerun og Le Havre. I august 1939 ble skipet tilbakelevert og kaptein Nils M. Spidsøe, som hadde ført skipet siden levering, ble beordret hjem for opplag i Bøvågen hvor hun ankom den 19. september. Men opplagsperioden ble kortvarig. Krigsutbruddet medførte stigende etterspørsel etter tonnasje og begge kjøleskipene kom i løpet av vinteren og nyåret i fart igjen.

PÅ «VIBRAN»: Dekksgjengen på M/S «Vibran» sommeren 1939. Bakerste (f.v.): Kristian Hansen, sjømannspresten i Göteborg Sakarias Lie, Henrik Iversen, Arne Eikemo, Torleif Søndervik, Kåre Birkenes, Steffen Kolbeinsen, navn på nr. 9 ukjent. Foran (f.v.): Håkon Håkonsen, Normann Austvik og Arne Dagsland. FOTO: Utlånt av fam. Normann Austvik, Tysvær

PÅ «VIBRAN»: Dekksgjengen på M/S «Vibran» sommeren 1939. Bakerste (f.v.): Kristian Hansen, sjømannspresten i Göteborg Sakarias Lie, Henrik Iversen, Arne Eikemo, Torleif Søndervik, Kåre Birkenes, Steffen Kolbeinsen, navn på nr. 9 ukjent. Foran (f.v.): Håkon Håkonsen, Normann Austvik og Arne Dagsland. FOTO: Utlånt av fam. Normann Austvik, Tysvær

«Vibran» kom i løpet av desember 1939 ut i fart og ble ført av kaptein Per Erik Palm (født 1888 i Hedesunda i Sverige, men bosatt med familie i Ølen). 14. februar 1940 ble skipet tollklarert i Haugesund på reise fra Peru lastet med oljekaker, og det skulle vise seg at dette ble skipets siste anløp av hjemlandet.

Da nyhetene om det tyske angrepet på Norge ble kjent, ble skipet beordret inn til Martinique og dirigert videre til Marseille med ankomst 6. mai.

I de kaotiske junidagene 1940 kom skipet seg ut før Vichy-myndighetene overtok, og hun unngikk å bli holdt tilbake. Skipet nådde Gibraltar den 30.

«Vibran» ble fram til nyåret 1941 beskjeftiget i fart mellom Nigeria, Sierra Leone og Storbritannia og kom så inn i transatlantisk fart.

«Olaf Fostenes» ble i mars 1940 gjort sjøklar og i tiden til 11. mars påmønstret tilnærmet fullt mannskap. Laurits Skaar fra Eide i Kopervik hadde seilt med skipet som motormann og assistent fra oktober 1937 til juli 1939.

Mange blant mannskapet ville reise hjem for å slåss

Etter fullført 3. maskinistskole ble Skaar, som da var 23 år og nygift, påmønstret som 2. maskinist. 1. maskinisten het Ola Thuestad fra Røyksund, og hadde tidligere seilt sammen med Laurits Skaar. Laurits Skaar forteller at skipet brøt opplaget i Bøvågen 11. mars og ble liggende et par dager ved Garpeskjærskaien. Skipsreder Ole Andreas Knutsen kom ombord og kunne meddele at skipet skulle inn i sin tidligere fart mellom Duala i Kamerun og Le Havre. Dette var en nedslående nyhet da alle sjøfolk var velkjent med faren for malariafeber i disse farvann. «Olaf Fostenes» var i aprildagene 1940 på vei til Le Havre med sin første last på 120.000 bunter bananer. Skipet som nå var ført av kaptein Per H. Valvatne fra Stord anløp Dakar 9. april, men ble som følge av begivenhetene i Norge holdt tilbake av myndighetene og skipspapirene ble beslaglagt.

«Olaf Fostenes» avgikk Dakar den 13. med 25 franske vaktsoldater om bord og fulgte med i konvoi med flere eldre dampskip til Casablanca, hvor franskmennene ble satt i land ved ankomst 20. april.

Kokk Jens K. Eriksen dro til sjøs 17 år gammel som førstereis med «Nyhorn» i mars 1936. Våren 1940 var han avmønstret hjemme i Haugesund. Han var på denne tid nygift, men det hersket krig og handelsflåten måtte seile. 11. mars 1940 mønstret Jens Eriksen som kokk på «Olaf Fostenes».

Den 20. mai avgikk skipet Casablanca, og gikk videre alene til Le Havre for lossing 25 april. Eriksen fra Rossabø hadde kun vært ombord en måned da landet kom i krig. Han forteller:

– Mange blant mannskapet ville reise hjem for å slåss. Men folk fra det norske konsulatet i Le Havre oppfordret oss til å stå ombord i skipene – det var der vi sjøfolk kunne gjøre best nytte.

Etter en rundtur ankom skipet Liverpool 30. mai. Tidlig om morgenen den 29. august 1940 avgikk M/S «Olaf Fostenes» fra River Mersey og sluttet seg til konvoi OB 205 bestemt for Halifax, Nova Scotia. Dette var en stor konvoi på 56 skip, og «Olaf Fostenes» var tatt ut til «Rescue Ship» som skulle ta opp eventuelle overlevende fra skip som ble senket.

Med i konvoien fulgte blant annet Holland Amerika Linjens 15.000 tonns store passasjerskip S/S «Volendam».

Skipene ble samlet utenfor kysten med «Volendam» inne i konvoien for å gi den beskyttelse. Neste kveld var konvoien ute i Atlanteren, og man besluttet å styre i sikk-sakk-kurs for å unngå kollisjoner mellom de mørklagte skipene.

Samme kveld ble konvoien observert av den tyske ubåten «U-60», ført av kapitänleutnant Schnee, som fulgte konvoien fra periskopdybde. Oppmerksomheten ble rettet mot det største skipet. Ubåten gikk opp i overflatestilling og kunne konstatere at det dreide seg om et større passasjerskip med to skorsteiner.

De fleste passasjerene var eldre folk og en masse unger

Den 30. august kl. 23.40, avfyrte «U-60» to torpedoer i en avstand av 250 meter, og det ble treff. Kaptein Schnee skrev i sin rapport at torpedoene ble sett fra passasjerskipet, som forgjeves prøvde å manøvrere unna. Den første torpedoen rammet forskipet mens den andre senere ble funnet udetonert inne i skipet. Det siste Schnee registrerte før ubåten ble angrepet og måtte dykke, var at passasjerskipets forpart var på vei ned.

Kaptein Wepster på «Volendam» beordret kort tid etter at skipet var torpedert alle mann fra borde. Det var grov sjø, og værvarselet lovet heller ikke godt.

«Volendam» hadde til sammen 606 passasjerer, inklusive 335 barn og et mannskap på 273. Passasjerene var sivile britiske statsborgere som skulle evakueres til Canada. Skipet holdt seg fortsatt flytende og en del av besetningen ble stående igjen ombord. Da livbåtene kom på vannet startet barna å synge for å holde stemningen oppe og strofene av «Roll out the Bairei» og «John Brown Baby» runget i den svarte uværsnatten.

Tragisk: Alle om bord ble drept da «Vibran» ble senket 23. september 1942. FOTO: HAUGESUND REDERIFORENING

Tragisk: Alle om bord ble drept da «Vibran» ble senket 23. september 1942. FOTO: HAUGESUND REDERIFORENING

Tre av konvoiens skip gikk til assistanse. De var de britiske tankskipene «Bassethound» og «Valdemosa», samt «Olaf Fostenes». Alle overlevende fra de 18 livbåtene ble plukket opp 200 n.mil NV av Irlands Bloody Foreland.

2. maskinist Laurits Skaar var på vakt i maskinen da «Olaf Fostenes» gikk til assistanse:

– Det var mørkt og det ble satt på full belysning på dekk for å finne folk i sjøen. Fem-seks store livbåter fra hollenderen kom opp langs skutesiden og to av dem ble tatt ombord med vinsjen, men de andre var for tunge. Det ble hengt ut stormleider til folkene var tatt opp, og etter hvert ble det temmelig fullt ombord. De fleste av passasjerene var eldre folk og en masse unger. De overlevende ble plassert overalt ombord, i messer og lugarer, og jeg alene hadde fire guttunger i min lugar. Straks alle var reddet ble det satt full fart i maskinen, og vi gikk tilbake til Clyde og leverte dem fra oss.

Den 16 år gamle salonggutten Knut M. Johannessen ble påmønstret som førstereisgutt i mars. Han seilte flere år som maskinsjef i rederiet H.M. Wrangell etter krigen. Han forteller om sin opplevelse fra den stormfulle augustnatta:

– «Volendam» gikk på vår babord side, og kort tid etter ble også en båt forut og en på vår styrbord side truffet. Det ble tatt fire båter samtidig, men vi gikk klar. Konvoien hadde elendig eskorte, jeg tror det var kun en korvett og en armert tråler. «Volendam» sakket akterut, og konvoien fortsatte videre. «Olaf Fostenes» gikk da til assistanse. Først ble passasjerene reddet, deretter mannskapet. Det var ingen panikk, og jeg minnes spesielt alle ungene som satt i livbåtene. Vi brukte en flette-kurv til å ta dem ombord med, tre og tre unger i slengen, løftet dem opp i høyde med relingen og så inn på dekket. Jeg minnes kun en av passasjerene som fikk panikk, en voksen mann. Han ville ikke vente til ungene var tatt ombord, han hoppet selv i kurven og nektet å gå ut. Det endte med at vi måtte dra han opp stormleideren.

31. august mottok havnesjefen i Greenock, Skottland, melding fra «Olaf Fostenes» om at skipet hadde reddet 251 overlevende fra «Volendam», hvorav flesteparten var kvinner og 75 barn.

«Volendam» ble reparert og transporterte nærmere 100.000 allierte soldater i løpet av krigen.

Jeg minnes spesielt alle ungene som satt i livbåtene. Vi brukte en flette-kurv til å ta dem ombord med

«Olaf Fostenes» og «Vibran» utgjorde et viktig bidrag i den farefulle forsyningsfarten mellom Amerika og Storbritannia. Med sin store fart på 15/16 knop seilte disse små kjøle-/fruktbåtene på 3.000 tdw. som oftest alene og bare unntaksvis i konvoi. Fra januar 1941 og til september 1942 utførte «Olaf Fostenes» i alt 30 kryssinger over Atlanteren lastet med kjøtt og stykkgods. I 1941 gikk kaptein Per Valvatne i land i Halifax og ble avløst 14. mars av Aksel Meier Lidahl. Den 13. april 1942 berget skipet 37 overlevende fra det torpederte S/S «Empire Progress» som ble landsatt i Halifax.

MODELL: Paul O. Furdal fra Haugesund har laget en nøyaktig modell av «Vibran» etter originaltegningene. FOTO: Privat

MODELL: Paul O. Furdal fra Haugesund har laget en nøyaktig modell av «Vibran» etter originaltegningene. FOTO: Privat

Men seilasen på krigshavet krevde sine ofre. I september 1942 oppfanget en britisk radiostasjon et svakt SOS fra en livbåtsender. Stasjonen oppfattet at signalet stammet fra «Olaf Fostenes». Skipet hadde avgått Liverpool 12. september og skulle som så ofte tidligere seile alene over Atlanterhavet beskyttet av sin store fart. Den tyske ubåten «U 380», ført av kapitän-leutnant Rother, kom på skuddhold av skipet i grålysningen kl. 04.50 den 18. september og sendte en torpedo inn i styrbord side av forskipet.

Kaptein Aksel Lidahl konstaterte at «Olaf Fostenes» hadde fått et stort hull i vannlinjen, han fryktet for at skipet ville kantre og beordret alle mann fra borde.

For kaptein Lidahls vedkommende ble dette hans andre krigsforlis. (Jf. Haugesunds Avis april 2014 – M/S «Tosca»). Etter en stund mente kaptein Lidahl og maskinmester Thuestad at det likevel kunne være umaken verdt å gå ombord igjen for å se om noe kunne gjøres for å berge skipet, men dette satte ubåten en stopper for. Den kom opp og sendte en ny torpedo inn i maskinrommet. «Olaf Fostenes» gikk hurtig ned. Ubåten eksaminerte nå folkene i livbåtene, og da den forsvant heiste båtene seil for Newfoundland.

I ni døgn seilte kaptein Lidahl og hans mannskap mot vest. Den 26. september ble båtene observert av et amerikansk Catalinasjøfly. De skipbrudne ble neste dag tatt opp av destroyeren H. M. S «Fairdrake» underveis til Saint Johns.

Ført av kaptein Per Erik Palm avgikk «Vibran» Cardiff 18. september 1942 bestemt for Halifax. Skipet hadde siden hun ble satt inn på den transatlantiske forsyningsfarten krysset Atlanteren en rekke ganger alene. Lastene besto vesentlig av frosset kjøtt, frukt, og på flere av reisene hadde skipet med passasjerer og post til de norske myndigheter i London. 1. august 1942 fulgte general Carl Fleischer med fra England til Halifax.

I likhet med søsterskipet «Olaf Fostenes» ble også «Vibran» fanget opp i de tyske ubåtlinjer. Med Vibrans krigsforlis omkom 47 mann, besetningen besto av 34 nordmenn, tre briter, en amerikaner, én nordmann og åtte briter som passasjerer. En medvirkende årsak kan være at det blåste hardt på ruten.

Torpederingen ble kunngjort i tysk radio den 24. september og ble ifølge oppgavene utført av «U 582», ført av kapitänleutnant Werner Schulte, den 23. september. Blant de omkomne var 14 mann fra Haugalandet og Sunnhordland. «U 582» møtte sin endelige skjebne to uker senere ved Island og hele besetningen omkom.

Artikkelserien

• Stiftelsen «Krigsseiler-monumentet på Haugalandet» jobber for å etablere et nasjonalt monument over krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig.

• De arbeider samtidig for å gjøre krigsseilernes sak mer kjent i offentligheten.

• I samarbeid med Haugesunds Avis presenteres skip fra Haugalandet som seilte i allierte tjeneste under krigen. Artiklene er skrevet av lokalhistoriker Leif M. Bjørkelund.

• Stiftelsen kan kontaktes på e-postadressen post@krigsseileren.com.

Artikkeltags