Å høre en livshistorie mot min vilje

Av
DEL

KronikkSist uke hørte jeg livshistorien til en 17-åring.

Mot min vilje.

Det er tirsdag og jeg er på vei til Stavanger. I Kystbussen. Veldig greit, i grunn; jeg kan jobbe underveis og slipper å jakte på ledige parkeringsplasser med el-lading, når jeg ankommer oljehovedstaden.

Behagelig plassert midt i bussen ruller vi inn på en holdeplass på Karmøy. Inn kommer tre nye passasjerer, en av dem dumper ned i setet bak meg.

Jeg registrerer så vidt en ung kvinne, kanskje i slutten av tenårene, i øyekroken. Før hun lirker opp telefonen og ringer.

– Mamma, e det deg?

Det blir starten på en samtale som varer til vi går av bussen i Stavanger sentrum. Med en pause i oppholdsrommet på ferjen mellom Arsvågen og Mortavika.

Så snart vi er nede i bussen, er det på ’an igjen;

– Hei, det e meg igjen, du.

Jeg får høre om operasjonen hun skal gjennomføre, om den irriterende arrogante kjæresten hun deler leilighet med og om søsterens problemer. Om pengemangel, fall i kjellertrappen og en navngitt venninne som ble fratatt sertifikatet fordi hun hadde kjørt for fort.

– Eg har sagt det tena; du kjeme te å bli token ein dag.

Jeg hører ikke morens svar. Det er ikke nødvendig. Jeg kan gjette meg til alt, denne ganske fine tirsdagsmorgenen på Kystbussen mellom Haugesund og Stavanger.

Jeg prøver å lese, men det går ikke. Jeg prøver å sette headsettet til mobilen på VELDIG høy lyd, men fortsatt sniker bruddstykker av samtalen seg inn øregangen.

Det er ikke første gang. Og jeg er ikke alene.

En kollega fortalte meg om en krystallklar telefonsamtale fra setet bak, der en høyt respektert arbeidsgiver ble rakket ned på i full offentlighet.

I den grad Kystbussen er offentlig. Jeg måtte ringe til eierselskapet Norway Buss- ekspress og forhøre meg om reise på Kystbussen er regulert på en eller annen måte.

Han henviste meg til nettsiden, der det står:

Bruk av Mobiltelefon

«For en bedre reiseopplevelse for deg og dine medpassasjerer ber vi om at du begrenser samtalene om bord i bussen til kun høyst nødvendig og korte samtaler, og at telefonen settes på lydløs under hele reisen.»

Ok, sa jeg. Men hva hvis samtalen varer hele turen, er ganske høylytt, invaderende og veldig irriterende. Kan jeg gi beskjed uten å bli anmeldt for trakassering?

– Det er kanskje best å snakke med sjåføren og be han gi beskjed.

Sa Norway Bussekspress-mannen.

Jeg lot det være. Led meg gjennom turen over Rennesøy, gikk på busstoalettet mot krysset til Randaberg og stirret strengt på den intenst telefonerende jenta da jeg satte meg ned.

Akkurat idet sjåføren proklamerte at nå var vi i Stavanger sentrum.

Hun enset det ikke.

Moralen: Vis hensyn.

Jeg har sikkert syndet selv. Jeg gjør det ikke mer. Kanskje hadde det hjulpet om sjåføren i sine korte annonseringer underveis sa et par ord om mobiltelefonbruken.

«Kun høyst nødvendige og korte samtaler og telefonen på lydløs under hele reisen».

Beskjed mottatt og forstått!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags