Bestefaren rømte fra kone og nyfødt barn

VED GRAVEN: Etter mange års arbeid fant Pelle Nilssen gravsteinen til bestefaren Henry Nelson, utenfor småbyen Nezperce i den amerikanske delstaten Idaho. FOTO: PRIVAT

VED GRAVEN: Etter mange års arbeid fant Pelle Nilssen gravsteinen til bestefaren Henry Nelson, utenfor småbyen Nezperce i den amerikanske delstaten Idaho. FOTO: PRIVAT

Artikkelen er over 4 år gammel

I skam forlot Henry Nilsen i 1909 sin kone og deres fire måneder gamle sønn. De så ham aldri igjen. Over hundre år senere har barnebarnet Pelle Nilssen løst familie-mysteriet.

DEL

KARMØY: - Jeg hadde et helt åpent sinn da jeg begynte letingen. Fo alt jeg visste kunne han ha vært en morder eller en styrtrik millionær. Vi ante rett og slett ingenting, forteller Pelle Nilssen, som 14. september lanserer boken «Bestefar i Ville Vesten. Et sant eventyr om guttungen som ikke ville være far».

Les også: Familie-mysteriet

Nilssen som nå bor i Oslo, er født og oppvokst på Avaldsnes. Det var til disse traktene bestefaren Henry Nilsen kom i 1908. 17-åringen var på jakt etter arbeid, og fikk da også noen småjobber på gruveområdet på Visnes.

Der forelsket han seg i den fire år eldre Maren Sofie Johannesen Lande. De ble gift ett år senere, da var hun gravid. Et halvt år senere forlot 18-åringen henne og deres fire måneder gamle sønn. Henry Nilsen dro til Amerika og kom aldri tilbake.

– Forskjellen på dem er påfallende når du ser på bryllupsbildet. Hun framstår som en staut kvinne, han som en liten pusling. Et misforhold både i alder og modenhet, noe jeg tror fikk ham til å reise, forteller Pelle Nilssen.

De sosiale konvensjonene tidlig på 1900-tallet gjorde ikke framtidsutsiktene bedre for det unge ekteparet.

– De ble ikke gift før hun var gravid i åttende måned. Presten må enten ha vært svært liberal – eller tilnærmet blind. Uansett var dette en skandale, forbundet med skam og elendighet. For en 18 år gammel gutt må det ha vært litt av et sjokk.

– Jeg tror han var et godt menneske, og at det ikke lå noen kynisme bak avgjørelsen. Men det livet som nå lå foran ham ble sannsynligvis helt uutholdelig for ham. Han valgte å ikke ta ansvar, føyer Nilssen til.

Omflakkende tilværelse

I boka beskriver barnebarnet hvordan han bit for bit dannet seg et stadig tydeligere bilde av bestefarens ukjente liv i USA.

Hovedlinjene ser du i underartikkelen her til høyre.

– Visste ikke familien som ble igjen på Karmøy engang at han dro?

– Jo, det tror jeg at de må ha gjort. Å reise til Amerika var dyrt, han tjente ikke all verden, så jeg ser ikke bort fra at han må ha lånt penger av svigerfaren for å få det til.

Som for så mange andre eventyrlystne unge nordmenn var det kobbergruvene i Montana som lokket Henry Nilsen vestover. Etternavnet ble snart amerikanisert til Nelson. Han oppholdt seg i delstaten Montana som omflakkende ungkar trolig helt fram til midten av 1930-tallet. Cirka 1935 slo han seg ned i delstaten Idaho, der han fire år senere giftet seg med enken Ethel.

– Hun hadde tre voksne døtre fra før, og de fikk ingen barn sammen, sier Nilsen.

Ikke-sak

– Det at han bare ble borte, har det vært en verkebyll for familien som ble igjen her på Haugalandet?

– Nei, mer et mysterium, vil jeg si. Min mor var veldig opptatt av dette. Hun fikk broren min, som var en del eldre enn meg og selv var flyttet til USA. Henry Nelson sønn, min far, var derimot ikke interessert i det hele tatt. For ham var dette en ikke-sak, Henry Nilsen var en person han aldri hadde hatt noe forhold til. I tillegg til at faren forsvant, døde moren da han bare var ni år gammel, så han vokste opp hos beste- foreldrene og onklene sine.

Pelle Nilssen svigerdatter har vært til stor hjelp i arbeidet med å finne bestefaren.

– Det var hun som sa det magiske ordet internett. Og uten internett hadde dette vært helt umulig. Selv med nettets hjelp var det ingen enkelt jobb, du skal vite at navnet Henry Nelson er svært utbredt der borte, sier Pelle Nilssen.

Møysommelig arbeid har imidlertid gitt resultater. Og etter hvert som de utvidet søket utover Montana, endte de med å finne spor i Idaho. Spor som til slutt førte Pelle Nilssen til kirkegården utenfor Nezperce, en småby med snaue 500 innbyggere.

– På mange måter var det absurd å stå der ved graven hans, omgitt av hveteåkere så langt øyet rakk. Utrolig spesielt å vite at det var her bestefaren min lå begravd.

Henry Nelson døde i 1962.

– Hadde du allerede bokplaner da du startet denne jakten?

– Nei, det var nysgjerrigheten som drev oss, bokplanene kom først lenge etterpå. Jeg hadde laget noen artikler underveis til «Vi over 60», men hadde fortsatt en haug med notater jeg ville få ut. Til slutt tok bokprosjektet form, sier Pelle Nilssen, som har valgt å blande fakta og fiksjon i utgivelsen.

Sårt tema

– Som gammel pressemann var jeg i tvil om dette var riktig, men denne sjangeren er blitt stadig mer akseptert de siste årene. Og jeg føler også at jeg er blitt godt kjent med bestefaren min underveis i arbeidet. Det meste av boka består av fakta, som jeg har knyttet antakelser til.

– Ord som utroskap, svik, tragedie og begjær går igjen i beskrivelse av boken. Hvordan er det å skrive slikt om sin egen bestefar?

– Vanskelig, helt klart. I forordet dedikerer jeg boken til min far, men jeg ville aldri ha utgitt den dersom han fortsatt var i live, til det er det for mange såre tema. Men når det er sagt; jeg står for beskrivelsene jeg bruker i boken.

– Henry Nilsen var en alminnelig fyr, som ikke gjorde noe spesielt ut av seg. Han var ikke lett å få øye på i mengden. Nettopp derfor synes jeg historien om han er så interessant. De fleste kan kjenne seg igjen i livet til et vanlig menneske, med alle de feilene og manglende vi har, sier Pelle Nilssen, som håper og tror at historien om bestefaren kan være med å inspirere andre til å starte jakten på sine forsvunne slektninger.

– Historien til min bestefar er ikke enestående. Det var svært mange som dro fra våre kanter til Amerika på denne tiden. Mange av dem kom aldri tilbake, så det er fortsatt en god del mysterier som venter på å bli løst, sier han.

Artikkeltags