Er beslutningen om å åpne for oljeleting i nye områder i Barentshavet i strid med Grunnloven, slik at den 23. konsesjonsrunden må kjennes ugyldig? Miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom innleverte sist uke et søksmål mot staten, på grunnlag av grunnlovsparagrafen som knesetter retten til et miljø som sikrer folks helse og naturens mangfold. Stevningen har utløst en debatt i Klassekampen, der jussprofessor Hans Petter Graver tilkjennegir at han har endret sitt syn på domstolenes innblanding i politiske beslutninger.

Klimatrusselen er så alvorlig – og politikerne tilsynelatende så ute av stand til å gjøre nødvendige vedtak – at flere nå tar til orde for at vi må se annerledes på domstolenes rolle, framholder han. Graver, som for øvrig var aktuell som ny høyesterettsjustitiarius, presiserer at klimasaken står i en særstilling. En eventuell rettssak om Barentshavet og Grunnloven vil utvilsomt gå til topps i rettskjeden. Gravers resonnement forutsetter i praksis at høyesterettsdommere, i hvert fall et nødvendig flertall av dem, er mer klimabevisste enn regjering og stortingsflertall.

Men de mange generelle politiske målsettingene som i senere år er tatt inn i Grunnloven, er nettopp det: retningsgivende for politikken. Jo mer disse paragrafene tenkes brukt for å overprøve politiske vedtak, dess kortere vei til amerikanske tilstander med dommerutnevnelser på politisk grunnlag og kamp mellom konservative og liberale kandidater. Det er ikke å anbefale, verken med tanke på klimasaken eller andre mulige særtilfeller.

Et bakteppe for denne diskusjonen er tendensen til å lovfeste stadig flere velferdsgoder. Partiene kan dermed stilles til ansvar for sin politikk, ikke bare i valglokalet, men i rettssalen – av folk som har råd til slikt. Både denne trenden og stevninger som peker mot å utvide domstolenes politiske makt utfordrer et grunnleggende prinsipp i den norske statsforfatningen. Det gjelder fordelingen mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt – og også mellom de folkevalgte og embetsverket. Regjering og stortingsflertall må foreta helhetlige avveininger, ut fra et politisk program. Det virker problematisk med dommere som skal inn og besørge mer politisk handlekraft.