Vær så snill å snu denne frykten

ASYLMOTTAK: Sist uke var det folkemøte i Kopervik. FOTO: ALF-ROBERT SOMMERBAKK

ASYLMOTTAK: Sist uke var det folkemøte i Kopervik. FOTO: ALF-ROBERT SOMMERBAKK

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevJeg måtte sove på dette før jeg kunne sette meg ned for å skrive hva jeg tenker og minnest.

«Her kommer asylmottaket i Kopervik» kunne jeg lese på Facebook. Det var nå vel og bra, men så kom jeg til å se på alle likes, og videre på kommentarene. Jeg ble først overrasket, så sint, men deretter kom tristheten. Det var den sterkeste følelsen.

Jeg er utflyttet, men bodde og jobbet i Kopervik fra tidlig 80-tall. Her trivdes jeg godt, men flyttet med mine barn over sundet til Haugesund i 2001. Men jeg har fortsatt Kopervik i mitt hjerte.

På 90-tallet hadde Kopervik asylmottak på Eide, og jeg var så heldig å bli kjent med flere av flyktningene som bodde der. Sterke, flotte mennesker på flykt fra krig og usikkerhet. Jeg var den gang i full jobb, og tid til husarbeid ble ofte nedprioritert til fordel for sosialt samvær med familie og venner. Derfor var det fantastisk at en av disse fine menneskene fra asylmottaket, som nå var blitt en god venn, sa ja til å gjøre fredagsvasken for meg.

Aldri har jeg noen gang hatt så fine stivede duker og brikker på bordene mine, og sjelden har det vært renere i krokene heller.

Vennskapet utviklet seg, og ble sterkere, og jeg og min familie ble etter hvert knyttet sterkere sammen med denne damen og hennes familie.

Det ble jule- og nyttårsfeiringer sammen, matoppskrifter og annen kultur ble utvekslet, og mye av tiden gikk med til integrering og språktrening gjennom utflukter både i nærområdene og på litt lengre hytteturer.

Det skal sies at denne familien var de som bidro mest til å finne ut hvor vi kunne dra, og kom med forslag på oppdagelsesturer som jeg selv ikke hadde vært på i mitt nærmiljø. Søragatå i Skudeneshavn, Åkrasanden, Visnesgruvene, Avaldsnes og Bukkøy, Haraldshaugen og Steinsfjellet. Alle disse stedene fikk jeg nærmere kjennskap til, og kunnskap om, nettopp på grunn av disse flotte menneskene og deres forslag.

Gjennom kjennskapet med denne damen, hennes familie og en familie til, ble jeg også kjent med en del andre mennesker på asylmottaket. Alle like høflige og vennligsinnede. På besøk på mottaket fikk vi ofte smake på deres tradisjonsmat.

Før jeg går videre i mine betraktninger må jeg bare skyte inn at også den gang var det en del av Koperviks befolkning som uttrykte frykt for dette nye og ukjente. Noen var sågar redd for å få aids av å bade i Karmøyhallen da de hadde hørt at folk fra mottaket hadde adgang dit også.

Tiden har vist at dette gikk faktisk bra.

Tilbake til det jeg registrerte på Facebook her om kvelden. Mennesker jeg kjenner, og andre jeg ikke vet hvem er, uttrykker en frykt og kommer med uttalelser som gjør meg veldig trist.

Hva vet dere egentlig om disse menneskene som skal bo på dette nye mottaket? Har dere møtt dem, eller snakket med dem? Disse 18 menneskene som for en tid skal bo sammen med dere på et mikrobisk lite sted på kloden som Kopervik egentlig er. Hva er dere redde for?

Jeg ber dere: Vær så snill å snu denne frykten, og disse avskyelige oppfatningene til noe mer positivt. Ta grep, bidra litt med å gi av dere selv. Jeg kan love dere at med optimisme og et åpent sinn vil dere oppdage at det finnes mennesker i denne gruppen som kan bli deres beste venner.

Dere kan faktisk komme til å føle varme i hjertene deres.

Etter mitt møte med asylmottak og asylsøkere utover på 90-tallet ble det en pause i mitt engasjement. Jobb, familie og annet opptok min tid, men vennskapet med familiene fra den tiden er der fortsatt.

Men når denne pågående flyktningkrisen forsterket seg spesielt i høst, kom tanken om å bidra tilbake. Først møtte jeg opp et par kvelder i Kopervik. Det fantastiske UNIK-senteret på Kopparen skulle ha spillkveld for ungdommer blant våre nye landsmenn. Det skal på det sterkeste understrekes at min gode venn og vaskehjelp fra asylmottaket på Eide på 90-tallet nå er leder av og initiativtaker til dette flotte senteret, og er en viktig arbeider i Flyktningetjenesten i Karmøy. Hun er også engasjert i lokalpolitikken.

Det var fantastisk å oppleve hva medmenneskelighet og hjertevarme gjør med oss mennesker. Jeg storkoste meg disse kveldene tilbake i Kopervik.

Men altfor lang transport fra Haugesund til Kopervik gjorde at jeg nå meldte meg inn som frivillig i Haugesund Røde Kors. Her har jeg fått mulighet til på nytt å stifte bekjentskap med sterke, flotte mennesker på søk etter håp og en trygg framtid.

Gjennom ulike arrangement i regi av både Røde Kors, Misjonskirken i Skåredalen og Kirkens Bymisjon har jeg nå sett hvor mye lokalbefolkningens engasjement betyr for disse menneskene. De blir glade og takknemlige akkurat sånn som vi blir når vi får hjelp når vi trenger det. En privat bedrift inviterte barnefamilier til Leo's Lekeland en ettermiddag også, og dere kan tro vi hadde det gøy.

Et annet tiltak i Haugesund Røde Kors er leksehjelpen. Hver mandag og tirsdag ettermiddag møter opptil 50–60 flyktninger og asylsøkere opp på Røde Kors-huset for å få hjelp til språktrening og lekser. Her kommer folk fra Somalia, Eritrea, Syria, Iran, Afghanistan, India og Romania. Alle med det samme ønske; å lære norsk. Alle er like ivrige til å spørre om hjelp, men til disse 50-60, er det kanskje bare 10–15 frivillige norske som har møtt for å hjelpe.

Etter hver en slik ettermiddag/kveld, går jeg hjem med et stort smil, takknemlig for fine opplevelser og ny kunnskap om vår verden og verdens ulike kulturer. Men jeg er også litt trist fordi jeg ser, og forstår at mange av disse menneskene har «tunge ting» i bagasjen sin. Men de klager ikke.

Unge gutter på alder med min egen sønn har fått avbrutt sine studier på grunn av krigens herjinger, familiefedre har blitt splittet fra kone og barn på flykt etter en tryggere framtid. Etter bare 4–5 måneder kan mange allerede gjøre seg veldig godt forstått på norsk. De øver hele tiden sier de stolt.

Hva er det som er så farlig med dette?

Når jeg nå forteller dette, mener jeg på ingen måte at alle skal mene det samme som meg i innvandringspolitikken. Vi lever i et demokrati, og alle må få ha sin rett til å mene det de vil, men for de flyktninger som på lovlig vis er blitt innlosjert i vårt samfunn, eller lokalmiljø etter demokratiske regler fortjener virkelig bli behandlet med respekt. Hva tror dere dere oppnår med disse kommentarene? Får dere det bedre med dere selv? Tror dere at disse menneskene dere omtaler får det bedre? Jeg bare spør.

Kopervik er, som jeg sa i starten av dette innlegget, en liten mikrobisk bit av den store verden. Om Kopervik har ca. 10.000 innbyggere, utgjør disse 18 stk. nye omtrent en 0,008. del av befolkningen. Om vi/ jeg tar et litt annet lite regneeksperiment har vi omkring 42.000 innbyggere, og ca. 200 flyktninger i mottak i kommunen. Dette viser at 210 karmøybuer kan dele på å integrere en (1) flyktning (et menneske). Jeg forbeholder meg retten til å si at dette er ca.tall, men dog, såpass kan nok karmøybuen klare.

Nå tror jeg at det får være nok fra min side for denne gang, men jeg må bare til slutt nevne at i det store universelle bilde er vår lille klode intet annet enn en liten klinkekule. La oss heller stå sammen og ta vare på denne lille planeten, vår jord, for den er så vakker med alle sine forskjellige farger og aspekter.

Vær mot verden det du vil at verden skal være mot deg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags