Nye kreftmedisiner: Norge på bunn i Europa

Bent Høie og Finn Helge Quist.

Bent Høie og Finn Helge Quist. Foto:

Av
DEL

MeningerI en nylig publisert internasjonal rapport* dokumenteres det at Norge stadig sakker akterut og at Norge nå er blant de land i hele vest-Europa som er tregest med å innføre nye og livreddende kreftbehandlinger. Videre dokumenteres det i den rykende ferske rapporten , at norske pasienters tilgjengelighet til de nye behandlingene er på bunnivå i Europa, og at kun enkelte land i øst-Europa ligger bak oss på listen. 

Det er dermed et faktum, at saksbehandlingstiden i Nye Metoder/Beslutningsforum er uakseptabel lang. Det er også et faktum, at Norge i økende grad sier nei til nye kreftbehandlinger, som andre land det er naturlig å sammenligne oss med, velger å innføre for sitt lands innbyggere.

FORTVILT SITUASJON FOR NORSKE KREFTPASIENTER

Jeg og mange andre, har over flere år søkt å rette søkelyset på den uholdbare situasjonen som norske kreftpasienter opplever.  Situasjonen er spesielt krevende for de pasienter med alvorlig og livstruende kreft, som er helt avhengig av å få tilgang på nye medisiner for å leve videre.  Pasientene vet at medisinene de trenger for å leve finnes, men de samler støv på lager mens Nye Metoder/Beslutningsforum åpenbart ikke har det travelt med å vurdere godkjenning.  Byråkratiet i Norge er tregest i hele Europa.  

Videre opplever fortvilte pasienter, at når byråkratene endelig får sett på saken, så avslår Beslutningsforum i økende antall å godkjenne kreftbehandlingene, som våre naboland har innført for lang tid siden. 

Beslutningsforum sier på sett og vis følgende til alvorlige syke norske kreftpasienter:

 «Siden du er norsk, så får du ikke denne livreddende kreftbehandlingen.  Hadde du vært svensk eller dansk, så hadde du naturligvis fått den kreftmedisinen du trenger for å leve»

NORGE DÅRLIGST OVER HELE LINJEN

Situasjonen i Norge er prekær for alle EU-godkjente legemidler.  Ser vi på den totale statistikken for alle nye og EU-godkjente legemidler, (ikke kun kreft)  er Norge på bunn i hele vest-Europa.  Ser vi på hele Europa inkludert det «gamle «øst-Europa», finner vi kun land bak oss på listen som Makedonia, Serbia, Kroatia, Tyrkia, Bulgaria, Polen, Estland og Ungarn.

For blodkreft-området, som min familie er rammet av, ser vi det samme skremmende bildet.  Norge kommer også i denne del-statistikken meget dårlig ut.  Også her er norske pasienters tilgjengelighet til nye kreftbehandlinger på bunn i hele vest-Europa, og bak oss på listen finner vi kun enkelte land i det gamle Jugoslavia. 

Og for å ytterligere synliggjøre hvor ille det er, så avslo Beslutningsforum så sent som forrige uke en ny kreftbehandling, denne gang Ixazomib (Ninlaro).   Denne meget gode kreftbehandlingen er godkjent for lengst i land som Danmark, Sverige og England. Norge sakket dermed ytterligere etter så sent som forrige uke. Danmark og Sverige , som ikke har oljeinntekter har råd til å tilby denne kreftbehandlingen til sine lands innbyggere, men vi i Norge har det altså ikke.  Er det noen som forstår dette? 

DETTE ER DITT ANSVAR BENT HØIE – RYDD OPP

Det er et stort sprik mellom det som våre ledende helsepolitikere sier og har som ambisjon, og det som er den faktiske situasjon. Ja, det er ikke bare et stort sprik, det er et hav mellom de ord politikerne uttaler, og det de faktisk gjør.

Like før Stortingsvalget, sto Siv Jensen på torget i Stavanger under et valgmøte, og sa at Fremskrittspartiet ønsket raskere innføring av nye kreftmedisiner.  Dette skulle være et prioritert område for Fremskrittspartiet ble det sagt.  Mitt eget parti Høyre, som jeg er medlem av og tidligere tillitsvalgt i, var også på banen før Stortingsvalget for snart to år siden, og lovte å innføre en rekke nye tiltak, som skulle sikre en bedring av situasjonen.

Nå vil det være urettferdig å «henge ut» kun FrP og Høyre, siden samtlige politiske partier på Stortinget har vist en unnfallenhet i denne saken som er under enhver kritikk. Det er ingen politiker i Norge, uansett parti, som har stått frem og vist «eierskap» til denne saken, eller som har gjort noe som helst av betydning i denne livsviktige saken for alvorlige syke norske kreftpasienter.   

Mens Norge sakker stadig akterut med å innføre nye og livreddende kreftbehandlinger, burde samtlige partier og helsepolitikere spørre seg: Hva har jeg gjort i denne alvorlige saken, og som norske kreftpasienter og deres pårørende lider under hver dag?  

Når det bekreftes fra flere ledende norske kreftleger, at «pasienter dør mens de venter på de nye medisinene som andre land har innført», kan man ikke våre helsepolitikere påberope seg at «jeg visste ikke hvor ille det er». 

Men i den lange rekken av handlingslammede politikere, er det en mann som har et større ansvar enn andre. For det er nå engang slik, at det er den til enhver tid sittende helseminister som har ansvaret.  Og når vi har hatt samme helseminister i mange år,  og Norge i hans år som helseminister synker stadig lengre ned på listen over land som innfører nye kreftbehandlinger, kan det ikke være andre konklusjoner, enn at hans innsats står til stryk-karakter.

«TALK IS CHEAP», BENT HØIE

Jeg har hatt to møter med helseminister Bent Høie.  I mitt første møte med helseministeren i august 2017, innfridde han tre av fire krav, i forkant av kreftdemonstrasjonen som jeg arrangerte foran Stortinget. På dette tidspunkt var jeg oppløftet over det helseministeren kommuniserte til meg i møtet, og ikke minst det vi faktisk ble enige om, og tok hverandre i hånden på.  Se denne lenken:

https://www.tv2.no/a/9297003/

Et av tiltakene Høie innfridde i møte med meg i august 2017, var et «hurtigspor» i godkjennings-prosessen for nye og livreddende kreftmedisiner.  Men i de to årene som har gått siden vårt første møte, er det vanskelig å se at det er innført noe «hurtigspor». 

Men Høie fortsetter allikevel sin billige retorikk.  For i regjeringsplattformen som ble fremforhandlet i forbindelse med at KrF gikk i regjeringen nå i 2019, så står det på nytt at «regjeringen vil innfører et hurtigspor».

Det må da være lov å spørre seg:

Du lovte meg og min kreftaksjon allerede i august 2017 å innføre dette «hurtigsporet».  Kreftaksjonen ble støttet av et stort flertall av pasientforeningene i Norge som deltok under demonstrasjonen foran Stortinget.

Hvorfor har du ikke innført dette hurtigsporet allerede, slik du lovte og tok meg i hånden på,  i de to årene som snart har gått siden vårt første møte?  Du må forstå, at det er lite troverdig at du nå lover det samme en gang til i den nye regjeringsplattformen , to år etter vårt møte?

Jeg og Bent Høie har skrevet brev til hverandre. Vi hadde også et oppfølgingsmøte i juni 2018.  Bent Høie kommuniserte da de samme ord og forslag, om at «regjeringen jobber med tiltak, og at dette er en prioritert sak for regjeringen».  Bent Høie snakker de samme ord år etter år, og han skriver de samme formuleringer i brev til meg.  Men mens han snakker og skriver, år etter år, sakker Norge stadig mer akterut, og situasjonen for fortvilte pasienter og deres nærmeste blir mer og mer desperat.  «Handlekraft» synes å være et fremmedord for vår helseminister.

Forslag til samtlige politiske partier på Stortinget:

Jeg har i møter og skriftlig kommunikasjon med helseministeren fremmet flere forslag som vil kunne bidra til å få snudd utviklingen.  Nå er jeg kun en pårørende, og jeg har på ingen måte svar og løsninger på alt. 

Men når Norge sakker stadig mere akterut og situasjonen for norske alvorlige syke kreftpasienter stadig forverres, forstår jeg i motsetning til helseministeren at nå må det handles fort og virkningsfullt.  Jeg mener derfor at forslagene nedenfor bør sees nærmere på. 

Det bør settes ned et «meget hurtigarbeidende utvalg, som bl.a. vurderer følgende forslag, for hurtig implementering:

  • Innføre en midlertidig godkjenning av livreddende medikamenter som allerede er godkjent av EU (EMA). Ordningen bør innbefatte at legemiddelindustrien tar en forholdsmessigdel av finansieringen av ordningen.  Det finnes flere modeller for en slik ordning.  Jeg har selv fremmet og overlevert et konkret forslag til helseministeren i vårt møte den 18 juni 2018.   Dette forslaget var støttet av enkelte legemiddelselskap i Norge.

Det er imidlertid fra flere hold fremmet forslag og ulike varianter av en «midlertidig godkjennings-ordning».  Kreftforeningen bl.a. har fremmet en interessant variant som også bør vurderes nøye. Kreftforeningens forslag ble publisert i en artikkel i Dagens Medisin den 20 mars 2019, i et intervju med Kreftforenings generalsekretær Anne Lise Ryel.

  • I følge mine informasjoner er det bemanningsmangel i Nye Metoder og Statens Legemiddelverk.  Dette synes å være en (av mange) årsaker til at det går så sent i Nye Metoder/Beslutningsforum.  Dette forhold må umiddelbart adresseres.
  • Det hurtigspor/hurtigløp som Bent Høie lovte meg å innføre i vårt møte 2017 må innføres for alvorlige og livstruende diagnoser umiddelbart.  Regjeringen har gjentatt løftet om hurtigspor i den nye regjeringsplattformen nå i år. Det er imidlertid helt uforståelig at det ikke er innført for lengst, ref. at Høie lovte dette offentlig helt tilbake allerede i aug. 2017.
  • Prosessene i forbindelse med metodevurdering i Nye Metoder/Beslutningsforum må forenkles, og dette arbeidet må fremskyndes.
  • Det er mitt inntrykk at spesialist-helsetjenesten er underfinansiert. Finansieringen av nye legemidler i helsetjenesten bør øremerkes, og ikke som i dag gis direkte til de fire helseforetakene.  Helseforetakene har mange utgifter, som vedlikehold av bygg, innkjøp og en lang rekke kostnader. 

De personene som har budsjettansvaret for disse utgiftene i helseforetakene, er de samme personene som sitter i Beslutningsforum.  Pengene til eksempelvis nye bygg og nye kreftmedisiner tas fra samme budsjett. 

Med stramme budsjetter havner dermed de som skal ta avgjørelsen i Beslutningsforum i en krevende situasjon.  Hva skal man bruke det samme budsjettet til?  Nye kreftmedisiner eller eksempelvis vedlikehold av bygg?  Hvis man øremerker midler til nye legemidler, havner ansvaret der det hører hjemme, og det er på Stortinget.

NOK ER NOK, BENT HØIE – TID FOR HANDLING

Nå har det vært nok prat, møter og brev Bent Høie. I dine seks år som helseminister har Norge sakket stadig mer akterut år for år med hensyn til norske, alvorlig syke kreftpasienters tilgjengelighet på nye medisiner som andre land har innført for lengst.  Situasjonen er prekær, og norske kreftleger bekrefter at «pasienter dør mens de venter».   Vi ser også en skremmende tendens, til at Norge i økende grad avslår å innføre nye kreftbehandlinger, som våre naboland har innført for lang tid tilbake.

Problemstillingene er tatt opp med helseminister Høie ved en rekke anledninger de siste år.  Men Høie havner ofte fort i skyttergraven, og skal forsvare egen utilstrekkelige politikk.  Fremfor å rydde opp i byråkratiet, fremstår han heller som «byråkratiets fremste forsvarer».

Hvis ikke Bent Høie nå viser handlekraft, håper jeg at Stortinget kjenner sitt ansvar, og viser ham den mistillit som han nå faktisk fortjener. Jeg syns det er underlig at han ikke allerede har fått et mistillitsforslag mot seg i Stortinget, da statistikk dokumenterer at Norge år for år setter norske alvorlig syke i en uholdbar situasjon, og at utviklingen over år stadig blir ytterligere forverret.   Mange statsråder har i tidligere år måtte ga av, grunnet langt mindre alvorlige forhold enn dette.

*) Den internasjonale rapporten det henvises til i denne kronikk, er utarbeidet av IQVIA.  Rapporten er årsrapporten for 2018, som ble publisert i februar 2019. IQVIA utgir årlig en av verdens mest anerkjente rapporter innen statistikk innen internasjonale helsetjenester: Rapporten omtales ofte som den årlige «WAIT-rapporten»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags