Krigshelten som tapte freden

TATT: PÅ Ti år etter at Osvaldgruppa ble oppløst ble Asbjørn Sunde tiltalt for spionasje.

TATT: PÅ Ti år etter at Osvaldgruppa ble oppløst ble Asbjørn Sunde tiltalt for spionasje. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

I Kopervik vokste det opp en gutt som skulle bli den sabotøren tyskerne fryktet mest. Da freden kom, ble krigsheltens aksjoner dysset ned.

DEL

Artikkelen sto på trykk i Haugesunds Avis' lørdagsmagasin 15. januar 2011.

Hvem var Asbjørn Sunde? Hvem var denne krigshelten som kom fullstendig i skyggen av menn som Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby? Hvorfor ble aldri Osvaldgruppa nevnt i samme åndedrag som av Milorg og Gutta på skauen? Asbjørn Sunde og hans menn passet ikke inn i det offisielle Norges heltehistorier etter at den tyske okkupasjonen var over. Det er ikke vanskelig å forstå. Asbjørn Sunde var sabotøren og kommunisten som siden ble dømt for spionasje for Sovjetunionen.

Interessen var stor da journalist og forfatter Egil Ulateig gjestet Kopervik Rotary for å fortelle om krigshelten Norge glemte.

Det var ikke bare Sundes krigsinnsats og spiondom som gjorde at Historielagets leder Eivind Djønne måtte finne fram ekstrastol etter ekstrastol til interesserte tilhørere som strømmet inn i det tettpakkede lokalet. Sunde vokste opp nettopp her. I Kopervik bor det fortsatt mange etterkommere av Asbjørn Sundes søsken.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den kommende motstandsmannen politisk endte på venstresiden

Familien Sunde flyttet til Kopervik i 1915, da Asbjørn var seks år gammel. Moren Emma Sørensen døde av tuberkulose i 1920. Faren Anton satt da igjen med ansvaret for sju barn, alle gutter.

Anton Sunde ledet i en årrekke Arbeiderpartiets lokallag i Kopervik. Han representerte partiet i kommunestyret, og var i mellomkrigsårene sterkt engasjert i på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen på Karmøy.

– Faren var en glødende revolusjonær, mener Ulateig, som lenge var den eneste som så ut til å bry seg med å finne ut av Asbjørn Sundes krigsinnsats.

Men det var langt ifra noe glanset versjon av den tidligere kopervikbuen Ulateig kom til Karmøy for å fortelle om. Jo visst var Asbjørn Sunde intelligent. Han gikk ut av folkeskolen i Kopervik med beste karakter. Jo visst var han er krigshelt; modig til det dumdristige. Men han var også egenrådig. Motsatte seg ordrer. Ranet banker for å skaffe penger til å gjennomføre sine planer. Gjennomførte likvidasjoner og aksjoner som førte til alvorlige represalier.

Fra oppveksten i Kopervik fortalte Ulateig om en familie i fattigdom. Han karakteriserte hele gutteflokken i huset øverst i Skolegata som ramp, noe som fikk en del tilhørere til å reagere.

– Det virker ikke som folk kjente seg igjen i den framstillingen Ulateig ga av familien Sunde. 20- og 30-årene var tøffe. Jeg har ikke inntrykk av at Sunde-familien skilte seg ut i forhold til så mange andre, sier leder av Kopervik og omegn historielag, Eivind Djønne.

Krigsinnsatsen reddet ikke Asbjørn Sunde da han i 1954 ble tiltalt for spionasje. Egil Ulateig er overbevist om at retten gjorde det riktige da Sunde ble dømt. Krigshelten ble sendt i fengsel som landsforræder.

Var mannen som bare få år tidligere hadde risikert livet sitt for Norge bare en simpel kriminell? 

– Jeg synes det er stor skam at de ble betraktet som kjeltringer etter krigen.

86 år gamle Signe Rassum var sammen med Asbjørn Sunde våren 1944 da tyskerne endelig trodde de skulle ta mannen de fryktet mest i det okkuperte Norge.

– Jeg hadde akkurat stått opp av sengen og sto ved vasken da vinduet ble knust i et kuleregn, sier hun og minnes dramatikken som utspant seg under tyskernes razzia 31. mai 1944. Tildragelsen skjedde på turisthotellet Sollia i Søndre Land kommune i Oppland, hvor Osvaldgruppa hadde base. 

Signe Raassum er bosatt i Bærum, og var en kort periode med i Sundes gruppe. Razziaen mot Sollia kunne fort ha utslettet Osvaldgruppa, men alle overlevde det dramatiske angrepet.

– Jeg var på rommet mitt i 2. etasje da angrepet begynte, men løp ned i 1. etasjen. Da smalt kulene i veggen ved siden av meg, forteller hun.

De var omringet av tyske soldater. Situasjonen virket håpløs, men det var én mann som holdt hodet kaldt.

– Asbjørn Sunde klarte å få oss ut. Hans elleve år gamle sønn Rolf og kona Astrid var også med, forteller Raassum og legger til at de kun var sju-åtte personer til stede i hovedkvarteret den gangen. Med gode hjelpere kom de seg i skjul til alt hadde roet seg. Da skiltes deres veier, men Signe Raassum minnes Asbjørn Sunde som en rettskaffen og ordentlig kar.

Det var ingen tilfeldighet at Sunde klarte å holde hodet kaldt da kulene suste forbi. Dette var langt ifra første gang han var i hardt vær etter at han forlot Kopervik i 1925.

16 år gammel dro han i utenriks sjøfart. Året ettervervet han seg til Det Sjømilitære Korps i Horten, hvor han i 1929 tok styrmannseksamen. Siden seilte han på forskjellige skip til 1933, da han ble svartelistet som kommunist og agitator. Det skyldtes at han hadde meldt seg inn i Kommunistpartiet i 1932. Dermed ble det umulig for ham å få hyre. I stedet engasjerte Sunde seg i arbeideridretten og i Arbeidsløses forening. Han ble en sentral person i arbeiderbevegelsen i Horten. 

De politiske frontene var kanskje steile her hjemme, men de var ingenting imot det han snart skulle oppleve i Spania.

-- Da borgerkrigen brøt ut i 1936, meldte Asbjørn Sunde seg som frivillig på republikanernes side. Der ble han rekruttert til partisanvirksomhet bak Francos linjer, og gikk inn i de internasjonale brigader, opplyser historiker Lars Borgersrud.

Det var på denne tiden han ble oppdaget av sovjetisk etterretningstjeneste, ifølge Egil Ulateig.

Under spaniakrigen lærte Sunde å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han lærte også å , utføre likvidasjoner. Dette var ferdigheter som senere kom godt med i sabotasjeaksjonene mot den tyske okkupasjonsmakten hjemme i Norge. ”Silent killing” ble Osvaldgruppas varemerke. Metode: En stilett mellom offerets skulderblader. 

Da Tyskland angrep Sovjetunionen sommeren 1941 hadde Asbjørn Sunde allerede et nettverk klart som blant annet besto av veteraner fra borgerkrigen i Spania. Sunde selv var i praksis en profesjonell geriljakriger.

Osvaldgruppa dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 1941–1944. Oppdragene utførte de enten på eget initiativ, på oppdrag fra Milorg, eller etter anmodning fra den norske regjering i London. 20. juli 1941 utførte de den første jernbanesabotasjen. Det var starten på en serie av aksjoner, mer enn 110 i tallet.

Sunde ble raskt en torn i øyet på den tyske okkupasjonsmakten, og de utlovte en dusør på 50.000 kroner. Tyskerne forsøkte gjentatte ganger å knekke Osvaldgruppa. De lyktes aldri, men Sunde mistet mange menn.

– Totalt 35 av Osvaldgruppas 200 medlemmer ble drept under krigen, opplyser Borgersrud som er den historikeren i Norge med bredest kunnskap om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa.

Ingen motstandsgrupper hadde større tap. Gruppa besto for det meste av unge menn som var aktive i arbeiderbevegelsen.

– Alle som er med her må regne med å miste livet, var beskjeden de fikk av Sunde da de gikk inn i gruppa.

Asbjørn Sunde levde selv like farlig som mennene han sendte ut i kamp. Han deltok selv i en rekke aksjoner, og tok seg også personlig av flere av likvidasjonene som ble utført.

Etter hvert etablerte Sunde et nettverk av sabotører med forgreninger til Oslo, Vestfold, Telemark, Bergen og Stavanger. Det ble utført aksjoner fra Porsgrunn i sør til Værnes i nord, og til Bergen i vest. De fleste aksjonene skjedde likevel i Østlandsområdet. Blant sabotasjeaksjonene de gjennomførte var bombingen av det krigsviktige Per Kure-anlegget i Oslo, og Statspolitiets hovedkvarter, også det i Oslo.

Jernbanenettet over hele Sør-Norge ble også rammet. I en periode 1942-44 var Sunde også sabotasjeleder for Norges Kommunistiske Parti. Med partiet i ryggen ble organisasjonen mer slagkraftig.

Tyskerne utlovde en dusør på det som i dag tisvarer én million kroner til den som kunne komme med å opplysninger for at Sunde skulle bli tatt. Motstandsmannen svarte med å forandr eutseende, blant annet ved at det ble sprøytet parafin inn under ansiktshuden.

Høsten 1944 ble Osvaldgruppen oppløst, på direkte ordre fra Moskva.

– Sunde brukte lang tid på å avvikle organisasjonen. Mens dette arbeidet pågikk levde han i dekning i Oslo, på Toten og delvis i Sverige, hvor hans kone og sønn oppholdt seg, forteller Lars Borgersrud. 

Tidligere gruppemedlemmer har fortalt til NRK Brennpunkt at de ikke visste hvor tett forbindelse Sunde hadde med den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD. Sunde holdt da også til sin død skjult at han hadde noen som helst forbindelse til Wollweber-organisasjonen (se faktaramme).

– Asbjørn var kommunist, men han tenkte ikke på sånt under krigen. Vi var opptatt av å gjøre motstand mot de tyske okkupantene. Som lederskikkelse var han en ener, sier Signe Raassum.

Etter krigen var ikke Asbjørn Sunde opptatt av å spille noen politisk rolle, men han engasjerte seg likevel i splittelsen av NKP i 1949. Med bakgrunn i sine erfaringer fra krigen var han en sterk motstander av partiets leder, Peder Furubotn.

 – Rett etter krigen fikk han en del oppmerksomhet, fordi han skrev om sine opplevelser i boka «Menn i mørket». Den solgte i stort opplag. Så kom den kalde krigen, og deltakerne i den kommunistiske motstanden som hadde vært i Norge, ble sett på som indre fiender, forteller Lars Borgersrud.

Året er 1954. I USA er antikommunisten Joseph McCarthy toneangivende for tidsånden. Den kalde krigen er for lengst i gang. Asbjørn Sunde blir dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han måtte sone to tredeler av straffen.

Egil Ulateig har gått gjennom sakspapirene og er ikke i tvil om at dommen er korrekt. Lars Borgersrud mener derimot at hele rettssaken var en politisk farse.

– Det er ingen tvil om at Asbjørn Sunde hadde kontakt med den sovjetrussiske ambassaden, som mange kommunister hadde. Han hjalp dem med det som i dag kan betegnes som helt praktiske sekretæroppgaver. Han ble dømt for å ha levert hemmelige dokumenter til russerne, men det er lite trolig, siden han ikke hadde tilgang til slike opplysninger, sier Borgersrud.

Etter at han ble satt fri, levde Asbjørn Sunde et tilbaketrukket liv fram til sin død i 1985. Ifølge Ulateig var han helsemessig knekt og deprimert etter fengselsoppholdet. Under krigen opplevde han også tapet av den to år yngre broren.

Håkon Marinius Sunde var også med i Osvaldgruppa. Sammen med Asbjørn deltok han blant annet i aksjonen mot arbeidskontoret i Pilestredet i Oslo, på Hitlers fødselsdag, 20. april 1943. Håkon ble arrestert og henrettet på Trandum 2. mars 1944.

En tredje bror, Oddvar, født i 1913, var også aktiv motstandsmann. Han deltok ikke i Osvaldgruppa, men var tilknyttet en engelsk etterretningsgruppe som var aktiv på Haugalandet den første delen av krigen. Oddvar ble arrestert av tyskerne 5. september på Karmøy, og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 18. februar 1942, hvor han satt til krigen var over. 

Verken Asbjørn Sunde eller andre i Osvaldgruppa fikk aldri noen anerkjennelse av staten for krigsinnsatsen, selv om både Gunnar Sønsteby og Jens Christian Hauge kjempet for at han skulle få krigspensjon.

I de siste årene har det imidlertid vært en økt bevissthet rundt gruppa som utførte en god del oppdrag som blant annet Milorg syntes var for farlige. Kåre Gramer var i løpet av okkupasjonen både med i Milorg og Ossvaldgruppa. Gramer er nå gått bort, men i et intervju med NRK Brennpunkt i fjor oppsummerte han forskjellen på de to motstandsgruppene:

– Jeg kan jo sammenline den mottakelsen Milorg fikk etter frigjøringen med Asbjørn Sundes gruppe. Jeg sto med beina i begge leire, og avsluttet i Milorg. Jeg havnet blant Gutta på skauen som ble selve symbolet på frigjøringskampen. Det var ikke riktig, men vi ble helter og fikk en masse ros og anerkjennelse. «Jasså, har du ligget på skauen, du, hører du til skaugutta?» Men jeg vil jo si at det var bare blåbær mot det Asbjørn Sundes gutter gjorde. Det viser jo tapstallene også. Hvis ikke Osvald-gruppen hadde eksistert, så hadde det vært en meget mager motstand i Norge.  

Artikkelen sto på trykk i Haugesunds Avis' lørdagsmagasin 15. januar 2011.

Artikkeltags