BOLIG: – Jeg var ganske bestemt på at jeg ikke ville leie bolig da jeg flyttet hjem til Haugesund. Da hadde jeg aldri klart å spare nok penger til å kjøpe egen bolig, sier Maria Klyve Kvassheim (25).

For henne var det ingen tvil om at hun ville tilbake til hjembyen etter tre års psykologistudier på Lillehammer.

Ikke bare flyttet hun hjem til byen, hun flyttet like godt hjem til foreldrene også. Og på de tre årene hun bodde hjemme hos mor og far, klarte hun å spare 300.000 kroner i egenkapital.

Det kom godt med når hun som singel ung voksen uten fast jobb begynte jakten etter egen bolig.

– Jeg var ganske bestemt på at jeg ikke ønsket å bo i en blokkleilighet, ønsket meg litt mer luft, plass og privatliv. Samtidig hadde jeg ikke råd til å kjøpe en enebolig. Men et rekkehus, det kunne være kjekt, konkluderte Maria.

Ga seg i budrunden

Dermed startet en intern konkurranse med broren Markus som også hadde flyttet hjem og var på boligjakt.

Hvem av dem ville komme seg ut av foreldrenes hus først?

Noen stor fare for at de skulle begynne å by på de samme boligene, var det likevel ikke. For der Markus så etter hus på landet med stor tomt og garasje, hadde Maria litt andre kriterier;

– Jeg kan godt bo på landet jeg senere i livet. Men nå som jeg er ung, vil jeg bo sentralt. Ikke midt i sentrum, men et sted i søre bydel. Nå endte jeg opp et steinkast hjemmefra, smiler hun.


En av de første visningene hun var på, var et rekkehus like ved Rossabø skole.

Hun falt fullstendig, både for planløsningen og området.

– Men så ble det budkrig, og jeg måtte gi meg. Men jeg gikk hele tiden og tenkte på det huset, sammenlignet alle andre boliger med det, forteller Maria.

– Surrealistisk

Til sammen anslår hun at hun dro på ti-tolv visninger uten å ha hellet med seg. Til slutt måtte hun til og med konstatere at lillebror Markus vant kappløpet.

Men så dukket plutselig nabohuset til drømmehuset hun ikke hadde klart å glemme, opp for salg.

– Da visste jeg at denne – den skal jeg ha. Jeg var aldri på visning en gang, for jeg måtte på jobb den kvelden. Men pappa dro for meg. Han har god greie på sånt. Planløsningen var uansett helt lik naborekkehuset som jeg hadde sett på tidligere, sier Maria.

Én uke etter visning la hun inn bud, 90.000 kroner under prisantydning. For mens det ble budkrig hos naboen, var det kun Maria som var interessert i å by på denne boligen.

Kort tid etter fikk hun beskjed om at budet på 1,6 millioner kroner var godtatt.

– «Hæ», husker jeg at jeg tenkte. Det var ganske surrealistisk. Samtidig var det litt rart fordi jeg har alltid spart og vært forsiktig med penger. Plutselig skulle alt ut på en gang.

En egen frihet

Først da hun overtok boligen i midten av desember i fjor, fikk hun se huset hun hadde brukt alle sparepengene sine på med egne øyne.

Eller nesten alle sparepengene, huset hadde et ganske stort oppussingsbehov som det også måtte settes av penger til.

– Huset er bygd i 1968, så det var litt å gjøre. Badet måtte tas, og da vi begynte på det fikk vi beskjed fra rørlegger at hele røropplegget måtte byttes. Så da tok vi toalettet i andre etasje samtidig, forklarer 25-åringen som nå har fått fast jobb innenfor psykiatri i Haugesund kommune.


Kjøkkenet har foreløpig fått stå, men ellers er alle flater pusset opp.

Under det fjerde laget med tapet i stua, fant Maria tilbake til den originale tapetet.

– Jeg ville ha det lyst her, så vi malte alt hvitt. Men du ser fortsatt strukturen fra den gamle tapetet, forklarer Maria.

Først i mai sto huset klart til innflytting. Og de første månedene på helt egne bein, har gått strålende.

– Det var veldig kjekt å få flytte inn, og for meg var det helt naturlig å skulle bo i min egen bolig nå, i stedet for å leie. Det gir en egen frihet å ha et sted som er bare mitt, der venner alltid kan komme.