Gå til sidens hovedinnhold

Den keltiske tigeren

Artikkelen er over 4 år gammel

Maritime betraktninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den keltiske tigeren værer noe. Irland gikk inn i en dyp resesjon da finanskrisen rammet i 2008. Det var etter å ha opplevd en økonomisk vekst fra midt på 90-tallet som landet aldri tidligere har sett.

Veksten skyldtes flere forhold. Støtteordninger i EU, det indre markedet og euroen forklarer noe. Befolkningen vokste fra 3,5 millioner i 1991 til 4,2 i 2006. Fantastisk i et land som fra 1840 til 1960 hadde et fall i befolkningen fra nær 7 millioner til under 3 millioner.

Som gode nordmenn skylder vi å avlegge Kristkirken i Dublin et besøk når vi først er i byen. Ikke for å søke syndsforlatelse. Finanskrisen var ikke vår skyld. Heller for å meditere over et grunnleggende fellesskap med irene. Rent bortsett fra at irene er blant de mest trofaste tilhengerne av EU, og vi står utenfor, var utvandringen fra Norge til Amerika relativt sett nest størst i Europa etter den irske, men viktigere er det at nordmenn, i så mye annet enn hva angår EU, har satt rammene for Irlands utenrikspolitiske situasjon.

I Kristkirken ligger Richard de Clare begravet, populært kalt Strongbow. Vi nikker til ham, men knapt mer. Tross alt overtok han en posisjon i Irland vi selv langt på vei hadde ikke lenge før ham.

Med utgangspunkt i sin overlegne maritime teknologi og sin sans for handel, grunnla vikingene de irske byene. Fra Dublin i øst, over Wexford, Waterford og Cork i sør, til Limerick i vest. Men ikke Belfast i nord. Akk irene for at vi ikke lyktes også der. Da ville mye mulig Irland vært samlet i dag.

Strongbow innledet den engelske okkupasjonen i 1169. Engelskmennene ble værende til 1922. I Nord-Irland er de fortsatt. Taxisjåføren vår unnlater ikke å understreke det poenget. Men hadde de nordlige delene av landet tidlig blitt en integrert del av nordmennenes Irland, tror jeg ting ville ha sett annerledes ut i dag.

I den mørke krypten under kirken siger det på en trang til bekjennelse. Var det ikke også slik at Gange Rolv etablerte et norsk kongedømme i Normandie og at Wilhelm Erobreren kom der ifra over kanalen til slaget ved Hastings i 1066?

Og vi vet jo at Richard de Clare var etterkommer sånn noenlunde i tredje slektsledd fra Wilhelm og normannerne som altså kom til England samme året som Harald Hardråde prøvde seg ved Stamford Bridge. Ikke bare er vi indirekte skyld i at Nord-Irland fortsatt er en del av Storbritannia. Sannelig er vi enda noe mer direkte skyld i det britiske overherredømmet som strakte seg over nær 750 år.

Akk du gode Gud. Det er bra at Kristkirken i Dublin er anglikansk og ikke har skriftestoler, i alle fall ikke i krypten. Ellers hadde vi nå befunnet oss der for å bekjenne tusen år gamle synder. Men det er best å la dem ligge. Nordmenn er populære i Irland. Om enn kanskje ikke like hjertelig i presteskapet.

Prestene husker vel bedre enn folk flest angrepet på Rathlin og andre klostre. Men skriftefar hadde nok holdt tett.

Irene har valgt hvilke oppgjør de vil ta. Det viktigste var utvilsomt å kaste britene ut.

På den annen side. Høsten 2009, året etter at konkursen i Lehman Brothers utløste finanskrisen, stemte over 60 prosent av irene for Lisboa-traktaten. De har krummet nakken og gjenvunnet kontrollen meg økonomien uten å gi lyd fra seg.

Om slikt pågangsmot er nedarvet fra vikingene, tjener det mer irene til ære enn oss nordmenn.

Vi fant olje i 1969. Det gjorde ikke irene. De ble med i EF i 1972. Vi sa nei, den gangen, og på ny i 1993. Nå er det til og med noen som vil ta oss ut av EØS.

Vi har riktignok opprøret mot sterkere nabofolk til felles med irene. Om det er mot dansker, svensker eller engelskmenn betyr mindre. Av dette opprøret er kulturen vår formet. Jeg nevner Ibsen og Joyce i samme åndedrag. Eller det mytiske landet i vest, Tir na Noir, Vamp og Kolbein Falkeid. Men vi velger altså ulikt i forhold til Europa. To små nasjoner i verdensdelens randsone. Oljen kan vel ikke være hele svaret?

Den keltiske tigeren er i ferd med å våkne på ny. Gunstige forretningsvilkår for multinasjonale selskaper er noe av forklaringen denne gangen. Det behøver ikke å være noe å trakte etter for Norge, men en utmeldelse av EØS kan på den annen side bli katastrofal, for skipsfarten og øvrig norsk næringsliv.

Det hjelper ikke om Storbritannia blir med i EFTA. Kanskje blir det bare England. Med en hard Brexit kan spenningen i Nord-Irland øke når det legges hindringer på grensen til Irland.

Ikke bare Englands union med Skottland står på spill, men hele Storbritannia. Stakkars England. En gang så mektig.

Kristkirken står på vikinggrunn. Ved Strongbows sarkofag lærer vi at alt har sin tid. For både Norge og Storbritannia.

Irland klarer seg uten oss. Vi bør tenke som dem. At Europa handler om samarbeid, ikke maktmisbruk.

Kommentarer til denne saken