Kong Harald er en klok mann. I nyttårstalen i fjor sa han noen setninger jeg vil trekke fram igjen nå:

«Det norske samfunnet er bygget på tillit. Vi har skapt en samfunnsorden der alle bidrar etter evne til et fellesskap som skal tjene landets og folkets beste. Der vi deler både byrder og goder. Der vi bærer hverandre gjennom ulike faser av livet. Sammen sørger vi for at barn får gå på skole. At vi får hjelp når vi blir syke. At eldre blir tatt vare på.»

Lite ante kongen at vi gikk inn i et år hvor alle disse tingene ble utfordret på en måte vi ikke har sett siden krigen. At det kom en tid da barn ikke fikk gå på skole. Det ble usikkert om vi ville få hjelp når vi ble syke, og om vi klarte å ta vare på våre eldre. Korona knuste normalen.

Og tilliten ble fortløpende utfordret. Er tiltakene for milde? Er de for harde? Hvorfor hytteforbud, men ikke munnbind? Hvorfor gjør Karmøy noe og Haugesund noe annet? Er vi trygge?

Og nå: Skal vi ta vaksinen? Våger vi?

«Det norske samfunnet er bygget på tillit.»

Generelt har det gått veldig bra i Norge, også i år. Vi er heldige, har store ressurser – og tillit gjorde at de fleste fulgte regler og anbefalinger. Våre dyktige fagfolk i kommuner og staten ser ut til å truffet bra med sine anbefalinger, og politikerne ser ut til å ha samlet seg om gode tiltak. Fasiten har vi ikke ennå.

Lokalt har vi hatt fire korona-dødsfall. Fire beboere på Vindafjordtunet døde i november og desember. 12 av 15 på avdelingen ble smittet. Vondt for de rammede, pårørende, ansatte og ansvarlige i kommunen.

Uten god innsats hadde det blitt flere dødsfall. Flere var nære. Kommunene våre har fått brynt seg. I mars var det kritisk og usikkert mange steder. På det meste var ti covid-pasienter innlagt på sykehusene i Helse Fonna. Over 250 ansatte der var borte fra jobb på grunn av korona.

Så bedret det seg. Tiltakene virket. Noen oppblomstringer var det. Karmøy fikk en smell i april. I juli var det Sveio. I oktober var det Stord og Haugesund sin tur. De heftigste utbruddene kom i Etne og Vindafjord i november, mens det i desember er Bømlo og Stord som har hatt høyest smittetetthet.

Felles for alle oppblomstringene er at de er slått ned igjen. Smittesporing, isolasjon og andre tiltak fungerer. Og vi har funnet en annen hverdag der vi har funnet glede i nye ting; gode ting.

Som sagt, vi har vært heldige. Samtidig er det en del av kostnadene som ikke er godt synlige. Mennesker som har sittet i ensomhet, i hverdag og sykdom. Vanskelige situasjoner som er blitt verre. Bekymringer som gir langvarige konsekvenser.

Derfor må vi få stoppet dette. Nå er vaksinene på vei ut til folket. Folk flest er begeistret og vil ta vaksine når det er deres tur. Så er det noen høylytte motstandere. Skepsis er sunt, men spredning av udokumentert antivaxersvada og kunnskapsløse konspirasjonsteorier er ikke greit.

Utvikling av vaksiner er blant menneskehetens største prestasjoner. Ingen medisiner er uten risiko, men jeg stoler på at fagfolkene i Folkehelseinstituttet og alle andre institusjoner som sjekker disse vaksinene fra alle mulige vinkler, gjør disse vurderingene bedre enn meg eller en tilfeldig fyr på YouTube.

Så er det viktig at vaksinering er frivillig, men dette er en dugnad. Jeg er i alle fall med. For som kong Harald sa det.

«Det norske samfunnet er bygget på tillit.»

Sjeldent har vi så inderlig ønsket alle et godt år.