«Det mest paradoksale med «Utøya 22. juli» er at det kanskje må en film til for å få virkeligheten og jævelskapen fra den dagen tilbake i bevisstheten vår.»

BERØRT: Far til Sondre Furseth Dale, Jan Atle Dale

BERØRT: Far til Sondre Furseth Dale, Jan Atle Dale Foto:

Av
DEL

MeningerHistorien om 22. juli handler om helt vanlige mennesker, om mennesker som ble revet bort eller lemlestet for livet i en eksplosjon midt i Oslo, om helt ekte ungdommer som ble jaget og skutt på i 72 minutter på ei lita øy – som ble drept, skadet og traumatisert. Den handler om alle som ikke visste hva som skjedde med ungene sine, søsknene sine, kjæresten, kompisene...

Samfunnet rundt oss går naturlig nok videre raskere enn det vi noen ganger klarer å ta inn over oss, men 22. juli handler om så mye, mye mer enn disse fryktelige minuttene som skildres i denne spillefilmen.

Som om hva Utøya var før 22. juli, om verdiene som her ble angrepet eller om de syke kreftene som angrep, om de som døde, de som overlevde og om tiden etterpå.

Det mest paradoksale med filmen «Utøya 22. juli» er at det kanskje må en film eller to til for å få virkeligheten og jævelskapen fra den dagen tilbake i bevisstheten vår.

Det kan nok være mange som unngår å se denne filmen fordi den er så nær og grusom brutal, en film som vi vet er uten «happy end» – og fordi den viser et fryktelig infisert sår i vår nære historie.

Hele debatten etter 22. juli 2011, enten den har handlet om plassering av minnesmerker, utforming av regjeringskvartalet, gjerningsmannens mentale helse eller soningsvilkår, galskap og ekstremisme eller politiets innsats er preget av en stor mangel: Historien til dem dette faktisk handler om.

De som opplevde terroren på kropp og sinn har kommet i skyggen, perspektivet utover det som skjedde på øya, og at den f.eks. ikke debatterer (problematiserer) gjerningsmannens (høyreekstreme) tankegods.

Ingenting av dette berøres i filmen, man forteller bare en brutal del av historien.

Filmskaperne er nok veldig klar over disse perspektivene, men det er ikke dette de har valgt å fokusere på. Hvis en ikke har historien i bakhodet når en ser denne filmen, kan det virke som om måten filmen er laget på har gitt den et slags thriller eller et skrekkfilmaktig preg.

For meg virker ikke det heldig. Filmen kan nok brukes som et eksempel i en videre diskusjon, men den bør ikke stå alene. Da blir den bare «en film». Men for folk som velger å se filmen er det viktig å vite at den ikke gir et fullstendig bilde av historien..

Men historien om 22. juli skulle ikke handle om at det er vanskelig å se en film…

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags