Det har fått meg til å tenke på mitt forhold til biler. Jeg liker kjøretøy på fire hjul. Det er en praktisk oppfinnelse, som får meg og millioner av mennesker på kloden til å forflytte seg fra A til B. Noen har et nært forhold til bilen. De har flere kjøretøy i garasjen, liker amerikanske biler, er med i Amcar-klubber. Jeg liker å se på biler som er stylet, som er nesten rullende kunstverk. All den energien og entusiasmen som er lagt i en gammel Chevrolet, en Ford Lincon eller Ford Mustang.

Den første bilen min far kjøpte var en Morris varevogn, 59-modell. Med kun to seter. Far var av den oppfinnsomme typen og laget en trebenk. Der var det plass til fire unger. Å dra på tur med vidunderet var en opplevelse, av den harde sorten. Sannelig var det plass til at farfar kunne sitte helt bak oss unger og snuse og kanskje ta seg en bokkøl eller to.

Husker vi skulle på skitur utenfor Bergen. Bremsene var defekte, mor holdt døren på passasjersiden på plass med et tau (!). Morrisen havnet utfor veien og måtte dras opp med traktor. Etter det fikk far en grå Opel Kadett. Mange biler av den typen kjørte rundt på veiene. Og «bobler» i alle slags farger. Naboen vår på Landås i Bergen hadde en oransje folkevogn.

En gang fant han ut at han skulle skifte til vinterdekk og trengte hjelp. Men han kjørte ikke til nærmeste bensinstasjon for å fylle dekkene med luft. Nei, han ba meg og en kompis om å trille dekkene en kilometer til stasjonen for luftfylling. Det gjorde vi, hadde ikke vett nok til å si nei.

Min første bil var en Fiat 128, kjøpt i 1979; måtte jo ha bil når jeg skulle bli journalist. Kan du skrive, har du førerkort, kan du fotografere? Og akter du å kjøpe deg bil? Da er jobben din. Omtrent sånn var det å få jobb i en liten bygdeavis en time fra Oslo. Fiaten var en stayer. En grei bil som ble med vestover og ble også brukt en stund da jeg fikk meg arbeid i Haugesunds Avis. Til slutt havnet den på bilkirkegården der alle vrak ender.

På den tiden laget jeg en reportasje fra bilkirkegården og så at Fiaten lå sammenpresset i en haug av utrangerte firehjulinger. For første og siste gang intervjuet jeg en bil, men husker ikke hva Fiaten svarte på mine håpløse og harmløse spørsmål.

Tilbake til Corollaen. Jeg skal ikke drive med noe reklame, men dette er sliter som jeg kjøpte i 2008. En Corolla går og går. Den kneler ikke før du skyter den, har jeg fått høre. Selvsagt en overdrivelse, men i desember hadde bilen min kjørt 349.000 km. Hver dag har den fraktet meg fra Stord til Haugesund tur-retur. En bil å stole på – og med et godt CD-anlegg.

I sommer datt en rusten del av. Jeg hørte med verkstedet som sa at de ikke var noe å bry seg om. I høst har ikke bilen ytt hundre prosent, som en person som lider av forkjølelse.

Det har vært noen episoder, f.eks. at bilen sloknet helt i en tunnel. Da ble jeg varm i kinnene, fikk startet den på nytt og Corollaen gikk som en klokke. Helt til jeg fant en mistenkelig del utenfor garasjen; en rusten bit av en bremseskive. Det var i desember. Jeg stakk innom bilforhandleren, og verksmesteren så på meg:

– Du kan ikke kjøre med denne bilen lenger.

– Helt sikker på det?

– Du må ha skikkelig bremser. Bilen har gjort jobben.

Jeg ble litt lettet; Corollaen har vært ustabil i det siste. En sliter kjører ned i solnedgangen, for siste gang.

TRULS HORVEI

Journalist

truls.horvei@h-avis.no