Gå til sidens hovedinnhold

Min stemme, ungdommene og deres foreldre må bli hørt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Undertegnede uttaler seg ikke som offisiell representant for Konfliktrådet, men som privatperson med erfaring som ansatt i Konfliktrådet, det er flere ulike syn på saken i konfliktrådet.

Diskusjonen om forslaget i den nye rusreformen vekker mange følelser, tanker og bekymringer. Det gjør den også for meg. Berit Elise Mæland – ungdomskoordinator i konfliktrådet.

Som ungdomskoordinator i konfliktrådet, tidligere kontaktperson for barneverntjenesten og pårørende til mennesker med rusproblemer får jeg et behov for at min stemme, ungdommene mine og deres foreldre også blir hørt. Jeg, som dere andre, kan selvsagt ikke spå fremtiden og virkningen av dette nye forslaget, men jeg vet noe om hva mine ungdommer og deres foreldre selv har fortalt meg om oppfølgingen slik den er i dag. Kanskje kan dette bidraget være med på å skape en utvidelse og flere tanker.

Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff er for unge lovbrytere mellom 15 - 18 år som har begått en eller flere kriminelle handlinger, hvor det vurderes at tett oppfølging vil kunne forebygge ny kriminalitet. Det er påtalemyndigheten som avgjør om ungdomsoppfølging er en egnet reaksjon for ungdommen - etter at lovbryter og verge har samtykket. Ungdomsoppfølging er en strafferettslig reaksjon som bygger på prinsippet om gjenopprettende prosess og er en tredelt reaksjon der ungdommen forplikter seg til å være med i ungdomsstormøte, delta i utarbeidelsen av en ungdomsplan – samt at et oppfølgingsteam følger ungdommen i gjennomføringsperioden. Reaksjonen baserer seg på frivillighet og samtykke, med en gevinst om rent rulleblad dersom de fullfører målene i sine individuelle planer. Målet er å unngå nye straffbare forhold og snu den negative utviklingen til ungdommen. Oppfølgingen er sammensatt med hjelp fra forebyggende politi, psykisk helse, barnevern, skole og hjem.

Som ungdomskoordinator jobber jeg med å koordinere gjennomføringen av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. Jeg treffer ofte ungdom med ulik rusproblematikk som de trenger hjelp med. Mange av ungdommene som i dag har tilbud om ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff får dette som en konsekvens av at de har blitt tatt for bruk av ulovlige rusmidler.

” Regjeringen foreslår at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til egen bruk ikke lenger skal straffes. I stedet for straff får personer som blir tatt med illegale rusmidler plikt til å møte for en kommunal rådgivende enhet. Der skal de få informasjon om risiko og helseskader ved bruk av narkotika og tilbud om hjelp. Narkotika skal fortsatt være forbudt” – Regjeringen.no

Det argumenteres for at den nye rusreformen skal fokusere på hjelp og ikke straff til ungdommen. Grunnen til at det i 2014 ble innført ungdomsstraff og ungdomsoppfølging var for å kunne tilby et tverrfaglig hjelpetilbud til ungdom som blant annet hadde et rusproblem med fokus på å hjelpe.

Flere av mine ungdommer takker politiet for at de ble tatt. Etter en stund med oppfølging og refleksjoner viser de forståelse for at rusmidlene hadde en negativt påvirkning på blant annet familie, relasjoner, skole, og fritid. De fleste forteller også at det å bli tatt for noe som er kriminelt, og konsekvensen av noe på rullebladet, var en viktig motiverende faktor for å ønske oppfølgingen og gjøre endringer.

Det argumenteres for at rusreformen ikke bare vil endre lover, men også holdninger til personer med rusproblemer. Personer som har rusproblemer har blitt stigmatisert og straffeforfulgt lenge nok. De har blitt truet, jaget og ydmyket. sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Jeg stiller meg dette spørsmålet: Er det bare negativt at det er stigmatiserende å bruke ulovlige rusmidler? Kan det i seg selv være forebyggende og avskrekkende? At noe er negativt og ulovlig tenker jeg også har positive faktorer i forhold til de mange valg ungdommene må ta.

Mange tør heller ikke be om hjelp for problemene sine i frykt for å bli straffet. Nå senker vi terskelen for å få hjelp og gi hjelp, sier Høie.

Jeg er enig med Høie at noen kan ha vansker med å be om hjelp for problemene sine, men hva med de som ikke selv opplever at de trenger hjelp? Jeg har møtt mange ungdommer som ikke mener at de har et rusproblem. Det avdekkes allikevel ofte et rusproblem ved kartlegging av ungdommen. Det å ha vansker med å be om hjelp for problemene sine vil slik jeg ser det ikke nødvendigvis bli lettere hvis vi ikke er tydelige på at dette er et problem i utgangspunktet.

Å rette fokuset på enda mer hjelp kan likevel styrkes, men må narkotika avkriminaliseres for å få det til? Fokuset på mer hjelp og behandling er noe vi alltid etterlyser mer av. Men må det ene utelukke det andre? Er det ikke mulig å tenke både og? Å avkriminalisere bruk av narkotika frykter jeg sender et feil budskap. I sårbare ungdomsår er min erfaring at det trengs tydelighet, krav og forventninger. Tydelige retningslinjer i sårbare år bør ikke viskes ut. Slik jeg har tolket dette forslaget er det nettopp det som kan skje.

Jeg vil også trekke frem foreldrenes stemmer i mitt arbeid. Foreldre som har opplevd at noe var annerledes med ungdommen, men som ikke har forstått hva det var før fakta ligger på bordet og ungdommen er tatt. Men også foreldre som selv har stått med viten om rusmisbruket, men som har følt seg hjelpeløse i argumentasjon og handlingskraft. Foreldre som takker politiet og oppfølgingsteamene for at det stilles tydelige krav og hjelp til å ramme inn og tydeliggjøre hva som er greit og ikke. Når foreldre må argumentere for hvorfor det er farlig med narkotika, da kan lovens bok, rulleblad og straffesaker være et viktig virkemiddel.

Ungdommer selv forteller om vanskeligheter med å bryte ut av et skadelig miljø som i mange tilfeller har vært der det hele startet. De forteller om styrken til å si nei når de kan fortelle at de er på ruskontrakt og et miljø som ikke ”pusher” like mye. Flere av ungdommene ønsker å fortsette oppfølgingen med ruskontrakter hos politiet lenge etter at oppfølgingen i utgangspunktet er ferdig. Hvorfor ønsker de det? De forteller at de ønsker å vise at de er rusfri og bygge opp tilliten hos foreldrene. Mange har i løpet av oppfølging også fått en god relasjon til politiet og ønsker å fortsette denne kontakten.

Rusreformen er en anerkjennelse av at rusproblem i all hovedsak er et helseproblem, og ikke en kriminell handling. Derfor bør det være helsetjenesten som følger opp personer med rusproblemer, sier Høie.

I noen tilfeller møter jeg ungdom som selv-medisinerer seg på rusmidler for blant annet angst, depresjon og andre psykiske utfordringer. Det er allikevel en del ungdom som bruker rusmidler for spenningen, gleden eller statusen det gir. Uavhengig av hvorfor ungdommene som får ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff bruker rusmidler, gir vi dem et skreddersydd tverrfaglig hjelpetilbud.

Jeg er bekymret for at straffefrihet for narkotikabruk vil rekruttere nye brukere. Kanskje er det noe jeg ikke forstår eller ser i forslaget til denne rusreformen som skal være til hjelp for ungdommene våre, jeg håper likevel at stemmene jeg her presenterer også blir hørt. Mine erfaringer er at mye av det arbeidet som gjøres i dag fungerer slik det skal.

Berit Elise Mæland

Ungdomskoordinator i Konfliktrådet men skriver som privatperson

Kommentarer til denne saken