Gå til sidens hovedinnhold

Per Arnulv Nordbø

Artikkelen er over 7 år gammel

Per Arnulv Nordbø ble fredag 28. mars stedt til hvile fra Tysvær kirke. For mange var han Per prest. For noen var han Per, ektemann, far, morfar, svigerfar, venn. Han var seg bevisst sitt livslange kall som prest, men samtidig var han medmenneske. Han var stor nok til å romme begge deler uten at det ene tok plassen for det andre.

Per blei født i Auklandsvik i gamle Skjold kommune den 26. mars 1933. Foreldrene var Alma og Peder Nordbø. Da han var 6 år gammel, flyttet han med foreldrene og to yngre søstre til Heskjadalen i Tysvær. Under hele oppveksten hjalp han far sin i gartneriet som familien bygde opp. Som ung gutt fór han til folkehøyskolen Tryggheim på Nærbø, og videre til Fjellhaug bibelskole. Han tok ex art ved landsgymnaset på Bryne, og vikarierte etterpå i et år som lærer i Tysvær. Så dro han til militærtjeneste på Evjemoen, men han brøt av etter oppfordring fra feltpresten, og søkte seg inn ved det teologiske menighetsfakultet. Etter endt utdannelse ble han ordinert til tjeneste som feltprest ved Brigaden i Sør-Norge. Ordinasjonen fant sted i Tysvær kirke, hvor også gravferden fant sted.

Samme år, 1964, ble Per gift med Marie Elisabeth Steensnæs. De flyttet til Trandum, der han fikk feltprestansvar for flere leirer på Øvre Romerike. Som major ble han tillagt store lederoppgaver.

I 1970 kom familien til Tysvær. Instruksen var endret fra feltprest til sokneprest. Oppgavene var forskjellige, men tjenesten den samme. Per har selv sagt at ungdomskreftene sine la han ned her i Tysvær. Men fra tiden i Tysvær er det også to hendelser som kom til å sette sitt preg både på ham og resten av familien. Det ene var tapet av sønnen Per Arne, som døde 15 år gammel i 1981. Det andre var Alexander Kielland-ulykken, der 10 av de omkomne hørte til i Tysvær kommune. «Egentlig ble ingen ting som før, etter dette», er det blitt sagt. Men etter opplevelsen fra Alexander Kielland, ble han oppnevnt i en arbeidsgruppe som la planer for hvordan kirken kunne organisere hjelpen bedre i framtidige katastrofer.

Men livet gikk likevel videre. Marie Elisabeth og Per hadde fire døtre. I 1982 flyttet de til Haugesund, der Per ble sokneprest i Rossabø menighet. Her fikk de 11 gode år. Da han fylte 60, ble han utnevnt til prost i Hallingdal, og familien flyttet til Ål. Nye oppgaver, nye mennesker, men Per sitt forkynneroppdrag var det samme.

Ved tusenårsskiftet fant Per det rett å sette punktum for sin offisielle tjeneste i kirken. De flyttet vestover og bosatte seg i Norheim menighet.

Per A. Nordbø var stor nok til å romme, ikke bare oppgavene, men også å være til stede i samlivet med “flokken sin”.

Per var både flink til å lage og til å finne beskrivende uttrykk. En av de første gangene jeg var sammen med ham etter at jeg kom tilbake til Haugesund, var han opptatt av å møte folk med en afrikansk hilsen: ”Eg ser deg”. Det var ikke fordi han raget høyt, men fordi han hadde et blikk for å se folk. Og det har vært et kjennetegn ved ham, kanskje mer og mer etter hvert som han ble eldre. Han så folk, han brydde seg, og han viste omsorg. Og nå snakker vi ikke bare om presten, men om mennesket Per. Han så enkeltmenneskene og han tok dem inn i sine tanker. Det gjaldt like mye for familie og venner som menighetslemmer. Han var aktivt inkluderende. Det blir fortalt at han laget seg et uttrykk for dette. Rett som det var la han kursen om, fordi det var et menneske som hadde dukket opp på radarskjermen hans, som han sa. Så var veien fra innskytelse til handling kortere enn hos de fleste, og plutselig så sto han på terskelen med en hilsen. Han var ikke minst en oppsøkende prest, og det fortsatte han med, også etter at han ikke lengre sto på lønningslisten. Etter at Per flyttet til Norheim fortsatte han sin prestetjeneste, først og fremst når han gikk til messe og var aktiv gudstjenestedeltaker i kirkebenken. Men også som en tydelig, men tilbaketrukket støttespiller for staben i menigheten, og med øye for dem som trengte ham.

Per var en handlingens mann med en vanvittig arbeidskapasitet og stor arbeidsglede. Han likte å bruke kroppen, la stein på stein til det blei murer, trapper og naust av det.

Han hadde mange prosjekter på samme tid, og tok aldri en snarvei når jobben skulle gjøres. Ute på sjøen i båten, med familien på tur gjennom Straumane, der Per jumpa over bord for å buksere båten over grunnå med ungene som ballast.

Han hadde anlegg for å stå ved roret. Han var en naturlig leder. Han var uredd og trygg. Trygg fordi han trodde på Guds omsorg. Han visste hvordan han skulle gi utfordringer og oppdrag til andre. Men han var samtidig en god lytter. Hans evne til å vise omsorg ble ikke mindre med årene. Det kan nesten virke litt paradoksalt, men samtidig ganske beskrivende når han av barna kan bli omtalt som “hønepappa”, idet de husker hvordan det var når alle ble tatt med i én, stor omfavnelse. Og så var han en ertelysten spilloppmaker med sans for humor og underfundige uttrykk.

Ikke minst hos hans nærmeste, vil det være et åpent rom etter Per. Et tomrom som beskrives i diktet fra Halldis Moren Vesaas som ble lest i gravferden.

– Eg stryk over puta jamsides mi
som ingen søv på i natt.
Den pust som ellers går jamn og logn
jamsides min
var det eg sovanda sakna

Men rommet er likevel ikke tomt. Det rommer også minner og takknemlighet for alt han var. Vi har hentet fram noen glimt som minner oss om mennesket og presten Per. Marie Elisabeth, fire døtre, svigersønner, og ni barnebarn står sorgfulle tilbake. Et langt og arbeidsomt, men givende presteliv er kommet til veis ende. Per prest har fullført løpet.

Sigve Hasseløy Clementsen
sokneprest i Norheim