Gå til sidens hovedinnhold

Når snakket du sist med et interessant utadvendt menneske i godt humør?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

KOMMENTAR: Diagnosen ble gitt for noen år siden. På et omfattende lederkurs med redaktører fra hele landet. Siden har jeg forsøkt å leve med tilstanden.

Men først. Her en dag så jeg en stillingsannonse. Blikket falt på ønskede kvalifikasjoner.

«Vi søker en utadvendt og jovial person med godt humør som liker å snakke med folk».

Symptomene meldte seg umiddelbart. Jeg freste. Passivt aggressivt. Altså i stillhet, med indre stormkast.

Virkelig? «Utadvendt» og «liker å snakke med folk»?

Når snakket du sist med et interessant utadvendt menneske i godt humør? Av typen som er mest glad i sin egen stemme, som ikke klarer å skille vesentlig fra uvesentlig? Som suger all energi av deg?

Som polerer en syltynn fasade med snikksnakk og selvhevdende vrøvl? De som søker bekreftelser på sosiale medier når de har en stund. Knips over en lav sko.

Jeg har sjelden noe å melde på sosiale medier, men kan finne på å gi et lite vink for at folk kan notere at «jasså, du er altså ikke død».

Enkelte utadvendte blir politikere, som prater i vei for å få oss til å stemme på dem. De er visstnok flinke til «å snakke med folk». Vinner debatter, ikke nødvendigvis ut fra politikk eller kunnskap, men fordi de er flinke til å prate. Er ekstroverte.

Slike folk foretrekkes altså i en rekke stillingsannonser. Får et fortrinn. Har forutsetningene.

Men hva har de konkret å si, som er bedre enn de som ikke er utadvendte?

På lederkurset ble vi vurdert fra topp til tå. Fem psykologer var involvert. Omfattende analyser, der jeg fikk diagnosen sterkt introvert.

De utadvendte deltakerne pratet og lo, snakket om løst og fast etterpå. Høyt og mye.

Jeg satt mutt med følelsen av svart prognose og gikk rett i kjelleren.

Uhelbredelig innadvendt, tungt angrepet av introverte karaktertrekk. Det var så ille, at jeg trodde meg uskikket til lederjobb og la løpet for min avskjed.

Kursledelse og psykologi overbeviste meg imidlertid, over tid, om at introverte ledere kan være like gode som utadvendte.

De har andre kvaliteter. Analytiske, sansbare evner. De er gjerne mer tålmodige, grundigere og bruker tid på å finne bedre løsninger. Det handler om å kjenne sine svake eller sterke sider, hva som gir hvilken effekt, og håndtere ledelse eller hva det skulle være, deretter.

Jeg er introvert, og liker å snakke med folk. Som har noe å si.

Ikke for å rakke ned på de ekstrovert pratsomme. Det finnes sikkert like mange gode og dårlige der som blant de innadvendte.

Jeg har ikke mange nære venner, men noen av dem er ekstroverte personer jeg setter høyt.

Poenget mitt er at vi må slutte å betrakte det å være introvert som en bakdel. Vi bør markere overfor alle som på utadvendt vis fyller kommentarfelt og sosiale medier med spontane beskrivelser og meningsløse betraktninger.

Jeg sier ikke at alle nett-troll er utadvendte, at alle som skyter fra hofta og ikke tenker seg om først – ikke etterpå heller – er ekstroverte. Men ikke få av dem oppfører seg som om de er det.

Jeg er ikke psykolog, har ikke tall. Men kan vi grovt anta at rundt halvparten av befolkningen er introverte?

Noe sier meg at introverte ikke har like høy status som ekstroverte. De har liksom mer håndbagasje, de. Er framoverlente og tar en drøs på strak arm. Utadvendte glir inn i alle sosiale settinger.

Det virker som om idealet er å framheve seg selv, by på seg selv i hver krik og krok.

Jeg tror det er feil. Jeg tror introverte har like mye å bidra med, hvis de blir spurt. De leser og lytter vel så mye som de prater.

De introverte må kanskje dyttes litt i, mens de sitter i sine egne tanker og lar andre kjempe om oppmerksomheten på scenen.

Hvordan er det på disse arbeidsplassene? Stedene de har ansatt alle disse «utadvendte og joviale», hvor de introverte aldri slapp til?

Se for deg pausene, der alle gnåler rundt bordene, og ingen lytter. Julebordene, gudbevaremegvel.

Skal jeg kjøpe bil, hytte, melk eller honning, er det ikke utadvendte selgere jeg søker. Jeg blir mistroisk til pratmakere og overdrevent joviale folk. Stoler ikke på dem.

Jeg vil ha tillit, og det får jeg ikke fordi selgeren er utadvendt, jabber i vei eller oppfører seg som om han er kameraten min. Tvert om.

En rekke utadvendte selgere har i årenes løp fått meg til å rygge. Det blir for mye snakk, for lite troverdighet.

Jeg vil ikke ha det løye ved disken. Jeg ønsker en vare, fakta og nøktern informasjon. Ikke pynt, tant eller fjas. Jeg vil ha det kjølig og avbalansert. Rene ord for pengene – da kommer tilliten.

Hvis mange i kjøpergruppen til hvilken som helst vare, reagerer med skepsis på tilgjort jovialitet – hvorfor ikke vektlegge en introvert persons faglige tyngde framfor utadvendt prat?

Hvis introverte ikke blir spurt eller ansatt, og hvor utadvendte setter standarden eller samles i flokk, blir det i beste fall bare halvparten så bra som det kunne blitt.

I det minste bør de som lyser ut stillinger og vil ha utadvendte folk, sånn for skams skyld oppfordre introverte til å søke. I tillegg til muslimer, homoer og kvinner.

Kommentarer til denne saken