Norsk fiskerinærings framtid

Cetus av Veavågen, Karmøy, levert i 2019

Cetus av Veavågen, Karmøy, levert i 2019 Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Torsdag 3. desember 2020 inviterte statsministeren til pressekonferanse for nasjonal lansering av det såkalte havpanelets konklusjoner. Der presenterte også ledende representanter fra norsk forskning, næringsliv og frivillige organisasjoner sine initiativ for oppfølging av arbeidet. Statsministeren hadde en omfattende presentasjon som griper rett inn i norsk fiskerinærings framtid. Norge forplikter seg gjennom Havpanelet som omfatter 14 land, på å ha en bærekraftig havøkonomi. Dette betyr en planmessig, bærekraftig forvaltning av våre hav- og kystområder innen 2025. Nær 40 prosent av verdens kystlinjer og 30 prosent av de eksklusive økonomiske sonene skal være underlagt helhetlige forvaltningsplaner innen fem år.

Og fra norsk side er vi godt forberedt. Den norske fiskeflåten er de senere år kraftig fornyet og effektivisert for å tilfredsstille krav til miljø, utslipp, sikkerhet og komfort. Havet utenfor norskekysten framstår allerede som et bærekraftig matfat med sunn mat fra et friskt hav. Vi har godt forvaltede fiskebestander og forvaltningsplaner for alle havområdene. Statsministeren ramset opp at Norge har initiert og støtter internasjonale tiltak som fremmer havet som matfat, bærekraftige fiskerier og akvakultur, trygg og sunn mat fra havet, samt kampen mot ulovlig fiske og fiskekriminalitet. Norge vil fortsatt bidra til videreutvikling av dette fremover. Videre sa Erna Solberg at satsingen på å videreutvikle bærekraftige løsninger i Norge for akvakultur, fiskeri og sjømatindustri skal vektlegges. «Norge er en havnasjon, og vi har verdensledende aktører innen forskning, næringsliv og havforvaltning. Vi skal fortsette å spille en lederrolle når vi nå skal realisere havpanelets krafttak «100 prosent for havet» sammen med andre land» sa Solberg.

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen uttaler i denne sammenheng: «Kunnskapsbasert forvaltning og effektiv etterlevelse er en forutsetning for veksten i fiskeri, havbruk og sjømatnæringene i Norge. De som bor langs kysten, næringene og miljøet vinner på at verdens havnasjoner samarbeider tettere om å utvikle og bruke ny kunnskap om havet».

Klimagassutslippene skal halveres innen 2030 er målet. I praksis betyr dette for fiskerinæringen at tiltakene for å få ned klimagassutslippene vil få økt styrke og betydning. En ny stortingsmelding eller klimaplan med forslag til ny politikk og tiltak for utslippsreduksjon i blant annet fiskerinæringen er i ferd med å utarbeides og skal framlegges for Stortinget. Her gjelder det å følge med i svingene for fiskerne og deres organisasjoner.

NOx-utslipp bidrar til sur nedbør og dannelse av bakkenær ozon som kan skade økosystemer, dyre- og planteliv. Det er derfor er inngått internasjonale avtaler som Norge er bundet av, om reduksjon av NOx-utslipp på samme måte som for klimagassutslipp (CO2). Avgift på utslipp av både klima- og miljøgassutslipp er innført for mange år siden. Næringslivet syntes avgiftene kun bidro til å styrke en allerede velfylt statskasse, uten at det hjalp så mye på utslippene. Derfor har 15 av landets største næringslivsorganisasjoner og deres medlemmer etter avtale med Regjeringen, etablert NOx-fondet i 2008; en ubetinget suksess. Å la avgiften for utslipp av NOx gå inn i et fond og videre til investeringer i et mer utslippsvennlig næringsliv, i stedet for å gå til all verdens gode formål via Statsbudsjettet, har ført til utslippet av NOx er betydelig redusert. Følgelig er også CO/CO2-utslippet kraftig redusert. Alle fondets inntekter går tilbake til medlemmene i form av støtte til utslippsreduserende tiltak. Hva kunne ikke et CO2-fond i tillegg ha oppnådd? Det er nemlig i CO2-avgiften at de store avgiftsinnbetalingene ligger. Jeg antar ideen om et CO2-fond ikke er ny og at Finansdepartementet har sett på muligheten og konsekvensene for statsbudsjettets inntektsside som antas å være betydelig. Det virker jo som om statsministeren og Regjeringen mener alvor med å få ned klimagassutslippene med 50% innen 2030. Da må det gis klar beskjed til Finansdepartementet om å utrede etableringen avet CO2-fond på samme lest som NOx-fondet. Det vil virkelig kunne gi vei i vellinga med å få ned klimagassutslippene.

I avtalen mellom NOx-fondet og Regjeringen settes hvert år et utslippstak som blir lavere og lavere med årene. Dette er betingelsen for lavere NOx-avgift og for selve fondets virksomhet. Fondet har imidlertid overoppfylt betingelsene, det vil si at utslippene fra medlemmene hvert år har vært lavere enn målsettingene, i snitt 2500 tonn lavere hvert år. Og det er viktig for å kunne gi «plass» til utslipp som kommer fra vekst i næringslivet. Tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuen uttalte: "Jeg er svært fornøyd med at ESA (kontrollorgan for overholdelse av EØS-avtalen) igjen har godkjent den norske NOx-løsningen. Avtalen gir oss et viktig virkemiddel for å kontrollere utslippene i årene framover. Muligheten for avgiftsfritak for de som slutter seg til avtalen om å redusere utslipp, har vist seg å være en god løsning for å få ned Norges utslipp av NOx". Bruk av «pisk og gulrot» virker. Bedriftene som har gjennomført tiltak, er blitt mer konkurransedyktige, og i tillegg har tiltakene gitt oppdrag til øvrige bedrifter gjennom at de har fått store leveranser. NOx-fondet har hittil gitt støtte til 1330 tiltak med over 4,4 milliarder kroner. Dette har utløst etterspørsel for industrien på i overkant av 15 milliarder kroner. Vinn-vinn er vel rette uttrykket å bruke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken