Kjersti Å. Oftedal og Hege Vestbø Sætre var kollegene som var på rett sted til riktig tid da Joakim Lund fikk et illebefinnende i hjemmet sitt på Risøy 23. september i år.
– Opprinnelig skulle vi ha møttes halv åtte til et planleggingsmøte, men av en eller annen grunn framskyndet vi det en time. Heldigvis for det, sier Oftedal og tenker tilbake.
– Dro han ned på gulvet
Hun har lenge visst at Lund har pacemaker og dårlig hjerte, men kunne aldri forestilt seg det som skulle skje den mandagen.
– Da Joakim ikke klarte å fullføre setningen og falt tilbake i sofaen gispende etter pusten, ringte Hege 113 mens jeg fikk dratt han av sofaen og lagt ham i stabilt sideleie, forteller hun.
Kort tid etter var Lund blå i ansiktet og livløs. Kollegaene startet raskt med hjertekompresjon og livreddende arbeid.
– En skulle tro minuttene føltes lange der og da, men tvert imot. Like etter at vi hadde ringt om hjelp hørte vi sirenen fra ambulansen nærme seg Risøybrua, forteller Vestbø Sætre, som samtidig beskriver stunden som «magisk».
– Det var så tydelig at det var vi som pustet for ham, og det kjentes godt i den pressede situasjonen. I ettertid har vi hatt tid til å jobbe med følelsene, og fått det ut av kropp og sinn. Det er godt å vite at vi klarte å trå til når det gjaldt som mest, sier hun.
«Skulle jo jobbe»
Begge roser ambulansepersonellet for deres arbeid.
– De fikk liv i Joakim mens vi var i rommet. Flere ganger gjentok de overfor oss at vi hadde handlet korrekt og gjort alt etter boka. I tillegg ble de igjen og debrifet oss og forklarte hva som kom til å skje etterpå, forteller de.
Og mens Lund ligger på båra klar til å bli båret ut, får de bekreftelsen på at han ikke har tatt skade av hjertestansen.
– Plutselig sier han «Beklager så mye, Kjersti og Hege, vi skulle jo jobbe i kveld». Da visste vi med sikkerhet at han var seg selv igjen, minnes de og ler.
To dager etter hendelsen dro de begge på sykebesøk til Lund.
– Det var utrolig godt å se han igjen, og få bekreftelsen på at alt faktisk hadde gått bra, sier Hege Vestbø Sætre og Kjersti Å. Oftedal glade.