Gå til sidens hovedinnhold

Han tok aldri landet vårt

Artikkelen er over 8 år gammel

Krimjournalist Gaute-Håkon Bleivik dekker 22/7-rettssaken for Haugesunds Avis. Han skrev denne betraktningen etter en tur i Oslos gater søndag.

22/7-BETRAKTNING: Ølen-kvinnen Kjersti Haugland snakker om eurokrisen, og hvordan den kan påvirke hverdagen vår.

Som økonom i DNB er hun intervjuet av Verdens Gang, som også melder at sommerværet blir bra. I Molde gleder man seg til jazzen.

I den knuste glassmonteren utenfor bygget til tabloidavisa henger fortsatt 22. juli-avisa på samme sted. Der du kunne lese deler av dagens papirutgave hver eneste dag fram til i fjor sommer.

Del på Facebook

Nå henger de knuste glassene som et monument over Anders Behring Breivik sin terroraksjon.

På andre siden av gata er fortsatt bare en liten brøkdel av de utbombede vinduene skiftet.

I løpet av sommeren skal over 700 vinduer skiftes ut. Rehabilitering av byggene.

Denne uka har vi fått se video av hvordan Breiviks 950 kilo tunge bombe sprengte ved siden av høyblokka, og drepte åtte mennesker.

Hver dag har han kommet inn i sal 250 i Oslo tinghus uklanderlig antrukket i svart dress, hvit skjorte og slips. Fredag varierte han med svart skjorte og sølvslips.

Hans arrestforvarere har låst opp håndjernene som er festet til sikkerhetsbeltet rundt livet hans.

Han har vært nybarbert og hårgelékjemmet. Hadde du møtt ham på gata 21. juli, ville du ikke tatt ham for noe annet enn en helt vanlig nordmann.

Når han åpner munnen, kommer den litt skarpe, nesten nasale guttestemmen hans fram.

De egenkonstruerte ordene hans, typiske Oslo Vest-uttrykk som «efter» og grammatikalske bommer preger språkdrakten.

Han er ikke særlig høy, virker veltrent, og slentrer bort til vitneboksen.

VG-mannen sitter på samme plass som før. Rundt ham leker ei mørkhudet jente, smiler og ler til sin mor på vei hjem fra handletur.

Ifølge Breivik er Oslo ødelagt av mennesker fra andre nasjoner. Den såkalte «multikulturalismen» fra «kulturmarxistene» har gjort at andre folkeslag enn det han kaller det «urnorske» har inntatt byen.

Det er ikke vanskelig å se at han har et poeng med at de har inntatt landet vårt.

Hans meninger skiller seg bare så fundamentalt fra det store flertallets når han mener at dette er et problem.

Like etter terrorangrepet sa Oslo-ordfører Fabian Stang (H) følgende da han besøkte en av byens moskeer: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler meg ikke som drapsmann. Takk for det».

Konspirasjonsteoretikeren som vokste fram på gutterom på vestkanten har blitt spurt ut om hvorfor og hvordan 22. juli 2011 skjedde.

Han har fortalt om sin ekstreme angst for å bli oppdaget av politiet, eller Politiets sikkerhetstjeneste.

Så mye fryktet han det, at når han rekognoserte ved regjeringskvartalet, seinest dagen før terrorfredagen, passet han på å ha en handlepose i hånda for ikke å vekke oppmerksomhet.

Han sjekket aldri om området hadde overvåkningkamera, fordi han turde ikke se opp på dem. Han ante ikke om det var væpnede vakter i høyblokka. Og han visste ingenting om sikkerhetsforanstaltningene som er i byen han vokste opp i.

Breivik konstruerte et «manifest» på gutterommet, et dokument som inneholder forskrudde teorier om Europas fall og midlene som må tas i bruk for å stoppe utviklingen.

Årsaken til at han gjorde det, var at han som 23-årig vestkantgutt uten engang norsk militærtjeneste bak seg, hadde fått i oppdrag fra menn som kjempet i krigen på Balkan-halvøya å skrive et kompendium om temaet «Europas uavhengighetserklæring».

Tro det den som vil.

Som forberedelse til angrepet spilte han dataspill, og så amerikanske TV-serier for å få kunnskap om politiets arbeidsmetoder og bevæpning.

Langs veggene som beskytter menneskene mot byggeplassen som regjeringskvartalet er blitt, henger enslige roser. De minner om rosetogene som gikk landet rundt etter 22. juli.

Jeg går forbi veggene, ned til Domkirkeplassen, der rosehavet dominerte i mange dager etter angrepet.

Jeg vandrer gjennom Karl Johan. Møter mennesker med alle mulige etniske opprinnelser.

Tenker på at det er disse menneskene Anders Behring Breivik vil ha bort fra Norge.

I stedet for å legge skylda på dem for at de kom hit, har han valgt å klandre det dominerende regjeringspartiet i etterkrigstida for deres tilstedeværelse.

Derfor vurderte han både regjeringskvartalet, Arbeiderpartiets hovedkontor på Youngstorget, den tidligere Ap-avisen Dagsavisen, SV sitt hovedkontor og medieinstitusjoner som VG, NRK og Aftenposten på sin absurde liste over «gode terrormål».

Mål som militante nasjonalister Europa rundt ville anerkjenne.

Men han var ikke kunnskapsrik nok til å lage tre bilbomber, slik planen var. Han klarte ikke engang å lage bomba som skulle sende høyblokka i bakken kraftig nok.

Og når han ankom Utøya, var hovedmålet Gro Harlem Brundtland reist, og planen om å jage de 564 menneskene på Tyrifjorden mislyktes.

Likevel rakk han å henrette barn og ungdommer i hopetall før han ble pågrepet.

Vi skriver mandag 23. april.

Det er 276 dager siden Norge ble rammet av terroristens groteske handlinger.

Han fikk vår oppmerksomhet. Vi er våkne nå. Vi forstår at det høyreekstreme miljøet lever i verste velgående.

Men nå er det ikke ham mot oss lenger. Det er oss mot ham.

Vi bryr oss ikke om at han og hans militante nasjonalist-meningsfeller ikke anerkjenner rettssystemet vårt. Eller aksepterer måten vi ønsker å ha samfunnet vårt.

Fordi Norge er for alle, alle som tror på demokratiet og åpenhet. Norge er vårt, og friheten skal vi nyte i fulle drag.

Mens Anders Behring Breivik skal stues bort, og leve resten av livet sitt i et meningsløst mørke.

Og heldigvis for det.

Skrevet av Gaute-Håkon Bleivik