NEDTUR: Anja Askeland opplevde det som vanskelig å måtte be om støtte.
Eva Birkeland

– Jeg skammer meg ikke lenger nå

– Skammen over å motta sosialhjelp fører til at veldig mange skjuler sin reelle situasjon, sier Anja Askeland. Selv er 46-åringen klar for å rive ned tabuer ved å fortelle om sin egen opplevelse.
Publisert

HAUGESUND: – Jeg har blitt utfordret på så mange områder samtidig; økonomisk, sosialt og følelsesmessig. Til og med identiteten min har blitt utfordret, forteller hun.

Anja Askeland er mottaker av sosial stønad fra NAV. På femte året.

Sovepose på NAV

Etter bachelorgraden i utviklingsstudier kommer Anja i en situasjon der hun søker jobb etter jobb uten å få napp. Året er 2012, hun bor i Oslo og har ikke opparbeidet seg rettigheter til dagpenger. Studielånet er brukt opp og den eneste inntekten hun har er fra en vaskejobb. Hun blir stadig mer stresset, og nærmer seg etter hvert en tilstand av panikk. Til slutt blir hun nødt til å kontakte NAV.

– Der fikk jeg beskjed om å bruke av alle reserver først. Da de var brukt og jeg ikke hadde fått betalt husleien, ba de meg spørre husverten om å få utsette leien. Dette var veldig skamfullt for meg, og husverten sa nei. Det var som å fullstendig miste kontrollen. Disse månedene uten inntekt og tæring på alt jeg hadde, var grusomt, og så dette. Det brøt med min logikk og var vanskelig å begripe, sier Anja.

Det ender med at Anja finner fram soveposen og ringer NAV. Sier hun er klar for å gå til NAV igjen og legge seg på benken der, da hun ikke lenger kan ta ansvar for sitt eget liv.

– Over telefon fikk jeg da vite at de skulle betale husleie og det nødvendige til livsopphold.

Det var en enorm lettelse, men jeg var helt knust av prosessen, sier 46-åringen alvorlig.

Et sjokk

Anja går mer eller mindre inn i en identitetskrise. Mens hun tidligere har jobbet og vært ønsket i arbeidsmarkedet, får hun nå stadige bevis på at det ikke er bruk for henne lenger. Møtet med NAV og livet som mottaker av sosialhjelp er et sjokk. På første møte hos NAV får hun beskjed om at hun fra nå av er en arbeidssøker. Og får for første gang en klar opplevelse av at det er lønnet arbeid som gir menneskeverd.

– NAV var som en maskin, og jeg måtte prøve å være den de ville jeg skulle være. Men jeg hadde ikke masken klar til å bli en NAV-bruker. Da jeg gikk inn dit ble jeg irrasjonell og lagde scener innimellom. Begynte å snakke om Kafkas ganger, eller gikk med lua i hånda bokstavelig talt, medgir hun.

Anja beskriver seg som en idealist og en spirituelt drevet person. For henne er samarbeid versus konkurranse er stort tema. Hvorfor skal vi måtte slåss for å få en jobb? Hvorfor må vi finslipe CV-er for å gjøre oss attraktive i et arbeidsmarked?

Til tider har Anja Askeland kjent på skam og maktesløshet.

Til tider har Anja Askeland kjent på skam og maktesløshet. Foto:

– Jeg har vært i arbeidsmarkedet i mange år og stiller opp når det er behov og ønske om min innsats, sier Anja, som håper på nye løsninger i et arbeids- og velferdssystem hun opplever som uholdbart.

I 2012 var hun en av initiativtakerne til å etablere den norske versjonen av BIEN (Basic Income Earth Network), som jobber for at alle borgere skal ha en grunnlønn uavhengig av arbeid. Sammen med forfatter og foredragsholder Peter Normann Waage har hun skrevet pamfletten, «Borgerlønn – Veien videre for velferdsstaten».

Borgerlønn

En borgerlønnreform ville vært en omfattende reform av velferdsstaten. Ytelsen ville ikke vært en velferdsordning, men en rettighet. Borgerlønnen skal utbetales i kontanter til alle borgere. Størrelsen på ytelsen kan differensieres etter alder. Den skal være betingelsesløs, det vil si uten krav om arbeid eller aktivitet. Den skal ikke behovsprøves eller avkortes mot annen inntekt. Og den skal være høy nok til å dekke grunnleggende behov for mat, klær, tak over hodet, samt kunne gi et verdig og aktivt sosialt liv.

46-åringen er utdannet hjelpepleier, men gikk videre til annet arbeid etter halvannet år som helgevakt og ringevikar. Hun har vært innom både service, industri, anlegg og lager og har en allsidig bakgrunn. For tolv år siden eide hun både hus, bil og hest, men solgte alt og reiste på eventyr for å redde verden. CV-en er mangfoldig og litt uvanlig, noe hjemmetjenesten kommenterte da Anja nylig var på jobbintervju hos dem.

– De stusset og ble litt forvirret da de så den. Den er full av alt mulig forskjellig; mange verv og mange jobber, smiler hun.

– Men jeg har likt å prøve meg på litt forskjellig og har aldri fått sparken noe sted. Hver jobb har gitt meg gode historier, nye bekjentskaper og ikke minst erfaring, slår hun fast.

Flyttet hjem

Tilbake til 2013. På slutten av året bestemmer Anja seg for å flytte hjem til Haugalandet. Bak seg har hun halvannet år som mottaker av sosial stønad, bortsett fra et opphold der hun var student og tok enkeltemner ved UiO. Hun tenker at hjemme på Haugalandet kjenner hun så mange at det vil ordne seg med jobb.

Men oljekrisen står for tur, og jobbtilbudene uteblir.

Både høsten 2014 og høsten 2015 blir hun sendt på aktivitetstiltak i regi av NAV. Halvåret imellom er hun på praksisplass i avisa Karmsund. Der har hun skrevet noen saker tidligere, og hun stortrives med arbeidsoppgavene.

– Det var slik en praksisplass skulle være. Og jeg liker jo å skrive. Jeg ble forespeilet jobb i avisa etter sommeren, med lønnstilskudd fra NAV, smiler Anja, som i denne perioden blomstrer og klarer å spare opp litt penger i tillegg.

Karmsund Avis går konkurs høsten 2015. For Anja blir det et stort tap, der håpet om ny jobb og en ny start går i tusen biter.

Så mange får støtte

Antall personer som har mottatt enn eller flere utbetalinger på økonomisk sosialstønad:

Januar til mai 2017:

Haugesund: 855

Karmøy: 610

Tysvær: 178

Vindafjord: 110

Januar til mai 2018:

Haugesund: 718

Karmøy: 600

Tysvær: 160

Vindafjord: 100

Dagpengemottakere i mai 2018:     

Haugesund/Utsira 492

Tysvær 80

Karmøy 475

Utsira 3

Vindafjord 103

Rogaland 6349

Mottakere av arbeidsavklaringspenger i mai 2018:       

Haugesund/Utsira 923          

Tysvær 217    

Karmøy 1139

Vindafjord 191          

Rogaland 10569        

NØYSOM: Anja Askeland lever nøysomt.

NØYSOM: Anja Askeland lever nøysomt.

Lever nøysomt

I dag lever Anja et svært nøysomt liv med pengene hun mottar fra NAV.

– Mesteparten av pengene går til mat. Lenge satte jeg grensen ved to påleggssorter. Kjøper jeg inn en tredje, eller særlig hvitost, er det litt luksus. Litt utfordring er det når jeg skal se anstendig ut i forbindelse med mine verv. Klær er utslitte, og har jeg råd til jakke har jeg ikke råd til sko. Å gå til frisøren er en sjelden investering. Jeg går veldig sjelden ut på ting som koster penger ... egentlig ikke på noen ting i det hele tatt.. Det blir mange turer langs Kyststien og på Vardafjellet, eller en runde rundt Bakarøy.

– Jeg har levd nøysomt i mange år, men det tærer veldig på når det aldri kommer over den månedlige summen fra NAV, at jeg aldri har noe ekstra å gå på.

Husleie og strøm for leiligheten hun leier i Strandgata i Haugesund er det NAV som betaler. Utover dette får hun 6000 kroner i måneden som skal dekke alt annet.

– Ellers er jeg veldig heldig å ha familie i nærheten som hjelper om det røyner på, sier hun takknemlig.

«Stønadsfengselet»

– I utgangspunktet er jeg en person som burde håndtert sosialhjelpsituasjonen godt; jeg er nøysom, kommer fra en trygg og god familie, har ingen sykdommer eller helseproblemer, har høyere utdanning, og er aldeles ikke redd for å skille meg ut, eller sagt på en annen måte: Jeg liker å ha integritet og stå for det jeg gjør, slår Anja fast.

Denne integriteten ble satt på en hard prøve under intervju hos et vikarbyrå, der Anja måtte legge til side de fleste av sine verdier og kritiske tanker om oljeindustrien. En jobb hun ikke fikk. Hun klarte likevel å skrive et humoristisk innlegg i en nettavis om dette jobbintervjuet. «Posttraumatisk jobbintervju-syndrom» kalte hun det. Litt humor og selvironi må til.

Men hun syns det er beintøft å være i NAV-systemet og være avhengig av sosial stønad. Hun tror hun snakker for flere når det gjelder problemet med å komme seg ut av «stønadsfengselet»

– Økonomisk får vi stadig færre muligheter. Arbeid gir ikke inntekt om vi ikke får nok jobb til å komme oss ut av systemet. En deltidsjobb, prosjektjobb og en frisk start et par måneder blir trukket av om man må inn og be om sosialstønad igjen. Man opplever også nye vilkår om man jobber litt. For eksempel får man får ikke utbetaling av stønad før lønnsslipp er vist fram. Det kan føre til at utbetalingen blir utsatt lenge og man må låne penger for å klare seg inntil utbetalingen kommer. Da blir det heller til at tiden bare går og vi holder fast i den tryggheten vi tross alt har. Et trygt lite fengsel, som er lavt under taket, forteller Anja.

Gradvis passivisering

Anja opplever at det er underforstått at det er noe galt med en person som ikke har jobb, og jo lenger det varer jo mer galt er det.

– Logisk og mentalt begynner man å tvile på sin egen arbeidsmoral. Det sies at alle som vil får jobb. Vil jeg ikke ha jobb eller er jeg ikke brukende i arbeidslivet lenger? Det har vært vanskelig å skrive tekster også den siste tiden, siden det tærer på selvrespekten og siden jeg har hatt noe å skjule, sier Anja.

Følelsesmessig har hun opplevd at livet og mulighetene krystalliseres og at det blir stadig mindre energi å bruke. Motet svikter og hun våger ikke lenger å prøve fordi hun ikke vil risikere å få bekreftet disse tingene en gang til.

– Gjerne går en heller ikke så mye ut, og har kanskje mindre å fortelle til andre.Det er lettere å holde seg for seg selv, noe som igjen kan føre til depresjon. Vi er jo sosiale vesener.  

– Det er som du står på kvikksand, ting du ikke rår over kontrollerer deg og sakte siger du inn i en depresjon. Og en form for selvforakt der du til slutt tar på deg samfunnets syn om at du er verdiløs i arbeidsmarkedet. Og når det kun er arbeidsmarkedet som gjør deg til en anstendig borger, kan du da delta i samfunnet med hevet hode og si dine meninger?

AKTIV: Askeland er aktiv. Her holder hun en appell i forbindelse med en demonstrasjon i Haugesund.

AKTIV: Askeland er aktiv. Her holder hun en appell i forbindelse med en demonstrasjon i Haugesund. Foto:

– Et demokratisk problem

Anja er politisk og samfunnsmessig engasjert så det holder. Borgerlønn-BIEN Norge er allerede nevnt. Hun var også blant annet tidligere styremedlem i MDG i Oslo. Men dagens situasjon lager hindringer.

– Formelt er det veldig vanskelig å stille seg som kandidat på en liste til lokalvalg når du er mottaker av sosial stønad eller arbeidsledig, forteller Anja.

– Når du er nødt til å krysse av på meldekort at du er villig til å flytte hvor som helst i landet når som helst, er det ingen partier som våger å ha deg på topp på lista. Det er veldig trist, for det er en økning av gjennomsnittsinntekten blant valgte representanter ved de siste valgene. Ikke bare skal du selv overvinne egen skam og stigma, for så å våge å stå fram. Du skal også overbevise eget parti og etterpå velgerne. «Naverne» er en befolkningsgruppe som ikke er representert i demokratiet i dag.

Ved en anledning deltok Anja på en Velferdskonferanse på HiH. Der kom hun i snakk med en professor fra Bergen som også var for borgerlønn og hadde nevnt det i sin siste bok. Anja ga han pamfletten hun hadde skrevet sammen med Peter Normann Waage. Litt ut i samtalen kom det fram at hun ikke kunne reise til et bestemt sted fordi hun gikk på sosialhjelp og hadde dårlig råd. Professoren både stivnet og bleknet. Så ble han helt stille og snudde seg og gikk uten et ord.

– Jeg innså at han i utgangspunktet så meg som en ressurssterk person, men da han hørte det med sosialhjelp klarte han ikke lenger å forholde seg til meg, trolig fordi hans fordommer om sosialhjelpsmottakere ikke samsvarte helt med det han trodde jeg var. Sånne opplevelser er veldig vonde, det er som du har fått kastet en forbannelse over deg som du ikke kan gjøre noe med.

– Disse tingene er et problem mange arbeidsledige møter. Vi er en stadig større gruppe, og det er et økende demokratisk problem.

– Vi må møtes

– Vi trenger et sted å møtes. Skammen fører til at veldig mange skjuler sin reelle situasjon, sier Anja.

– Det er noe som kan skje oss alle. At man blir arbeidsledig og ikke klarer å tjene til livets opphold. Neste gang kan det være deg. Sykdom, ulykke, skilsmisse, arbeidsledighet.. man vet aldri hva som er rundt hjørnet.

Etter at hun åpent har begynt å fortelle at hun mottar sosialhjelp, har flere kommet til henne og fortalt at de er i samme situasjon. Anja foreslår å lage en blogg, der de sammen kan finne mot til å stå fram og fortelle historiene – og slik bli menneskeliggjort.

– Det er viktig å møte andre likesinnede, noen er så alene at det virkelig går på helsen løs. Å møte andre kan hjelpe på å føle seg verdifull og respektert igjen, i tillegg til at vi kan gi hverandre praktisk hjelp, mener hun.

Anja Askeland oppsummerer årene som arbeidsledig og avhengig av sosialhjelp fra NAV som en studie i skam og ydmykelse.

– Men nå er det nok for min del. Jeg er ikke redd lenger. Skammen er ikke min og derfor vil jeg fortelle om det. Håpet om å komme ut er tilbake, avslutter hun.  

Artikkeltags