For et halvt år siden kjente ikke Sofie og Elisabeth hverandre. Så fikk de en beskjed som forandret begge sitt liv.

GODE VENNINNER: Elisabeth Møinichen Kvinnsland (t.v.) og Sofie Eek Berning måtte begge slutte på skolen og med fritidsaktiviteter da de fikk kreft i fjor sommer. Vennskapet deres oppstod da de møttes på sykehuset. – Det hadde vært kjedelig uten Elisabeth her, sier Sofie.

GODE VENNINNER: Elisabeth Møinichen Kvinnsland (t.v.) og Sofie Eek Berning måtte begge slutte på skolen og med fritidsaktiviteter da de fikk kreft i fjor sommer. Vennskapet deres oppstod da de møttes på sykehuset. – Det hadde vært kjedelig uten Elisabeth her, sier Sofie. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Plutselig måtte de slutte på skolen, de kunne ikke være med venner eller gå på fritidsaktiviteter. Sofie og Elisabeth var bare 10 og 11 år gamle da de fikk vite at de hadde kreft.

DEL

HAUGESUND: – Det er fint å ha fått en venninne på sykehuset. Det hadde vært kjedelig uten Elisabeth her, sier Sofie Eek Berning (10) og smiler til venninnen Elisabeth Møinichen Kvinnsland (11).

For et halvt år siden kjente ikke de to jentene hverandre. Elisabeth gikk på Hauge skole, sang i kor og spilte piano.

Sofie gikk på Lillesund og spilte på Haugar. Begge lekte mye med venninner, de gikk på kino, dro på overnattingsbesøk, i bursdager, svømmehallen og på kjøpesentre.

Men så tok plutselig hverdagen en brå vending. Sommeren i fjor snudde opp ned på livet til de to jentene og familiene deres. For nesten samtidig i fjor fikk de vite at de hadde kreft.

– Jeg var på Haukeland for å få cellegift, da jeg hørte noen som snakket haugesundsdialekt. Vi begynte å snakke sammen og spille kort, forteller Sofie om sitt første møte med Elisabeth.

De snakket mye sammen. Siden har praten gått i ett.

Så ingenting

– Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, husker jeg at jeg tenkte at nå var det min tur. Men etter hvert som tiden gikk så ble jeg lei meg. Jeg likte ikke å ta sprøyter og jeg kunne plutselig ikke gå på skolen lenger, forteller Elisabeth.

Det var på morfarens bursdag i mai fjor at hun merket noe var galt. Hun skulle skyte på boks med luftgevær. Men da hun lukket det ene øyet så hun ingenting. Litt senere, da hun var på tur med familien, sa hun til moren at hun ikke så sauene der fremme i gresset når hun lukket det ene øyet.

Elisabeth ble tatt med til øyelegen, så til lege og MR ble tatt.

– Jeg hadde en svulst på synsnerven. Den kan ikke opereres bort, da risikerer jeg å bli helt blind, forteller hun.

Siden i fjor sommer har Elisabeth vært hyppig på både Haukeland og Haugesund sjukehus for behandling. Brått ble hverdagen med skole, venner og korøvelser borte. Men piano kan hun fremdeles gå på. Der er ikke smittefaren like stor som når det er mange mennesker samlet.

Kul i underarmen

Da det nærmet seg sommer i fjor, var Marthe Eek Johannessen nybakt mamma. En dag merket hun plutselig at datteren Sofie (10) hadde en kul i underarmen.

De trodde først det var senebetennelse eller voksesmerter, før klumpen ble hard og vokste gradvis.

– Vi var i Bergen for biopsi, og jeg forsto på legen at det var alvor. Vi dro hjem til Haugesund for å feire Sofie sin 10-års dag og tilbake til Bergen to dager etter. Da fikk hun beskjed om at hun hadde kreft. Noen helt uvirkelige dager, forteller hun.

Sofie spilte ivrig på Haugar, men måtte sette bort fotballskoene da hun ble syk.

– Det var rart å plutselig ikke gå på skolen, det savner jeg. Siden jeg ble syk i fjor sommer har jeg besøkt klassen min én gang. Jeg kan ikke være der det er masse folk på grunn av at immunforsvaret mitt er så lavt. Jeg savner å gjøre alle de tingene som vennene mine gjør på en vanlig ettermiddag. Men heldigvis har vi skole også på sykehuset. Det blir litt bedre når jeg vet at jeg kan gå der, sier hun.

FÅR FREM SMILET: Sykehusklovnene betyr mye for Elisabeth Møinichen Kvinnsland (t.h.) og Sofie Eek Berning når de er på sykehuset for behandling. – Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg opp av senga om ikke Sykehusklovnene hadde besøkt oss, sier Elisabeth.

FÅR FREM SMILET: Sykehusklovnene betyr mye for Elisabeth Møinichen Kvinnsland (t.h.) og Sofie Eek Berning når de er på sykehuset for behandling. – Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg opp av senga om ikke Sykehusklovnene hadde besøkt oss, sier Elisabeth. Foto:

– Tenkte de hadde null sosiale antenner

Det nye vennskapet betyr mye for de to jentene. Men når dagene er lange og tøffe er det også en annen ting som betyr mye for dem.

– Første gang jeg var på sykehuset var jeg så redd for å ta sprøyter. Men så kom plutselig Sykehusklovnene og stupte kråke i gangen. Det fikk meg til å tenke på noe annet. De gjør så mange rare ting som får oss til å le, smiler Elisabeth.

Sofie er enig. 

– Jeg er ofte kvalm når jeg har fått cellegift, men når Sykehusklovnene kommer, så glemmer jeg det en liten stund. Det er fint, smiler hun.

Men også for foreldrene har Sykehusklovnene blitt en viktig støtte.

– Første gang de kom inn døra på sykehusrommet tenkte jeg at dette orker jeg ikke. Jeg ville ikke ha noen der. Jeg hadde mer enn nok med å ta meg av datteren min i den alvorlige situasjonen vi hadde havnet i. Jeg tenkte at de hadde null sosiale antenner, at det var upassende og lite hensynsfullt. Så hører jeg plutselig datteren min som ligger i senga og ler høyt, forteller Marthe Eek Johannessen.

STAKK AV MED SJEFEN: Nina Eidem er daglig leder for Sykehusklovnene. Hun fikk seg en tur i rullestol gjennom sykehusgangene da klovnene Tito og  Pelikini besøkte Elisabeth og Sofie. De må bruke munnbind der det oppholder seg flere mennesker på grunn av smittefare. Til høyre sitter Torunn FIsketjøn, hun jobber både som sykehusklovn og koordinator.

STAKK AV MED SJEFEN: Nina Eidem er daglig leder for Sykehusklovnene. Hun fikk seg en tur i rullestol gjennom sykehusgangene da klovnene Tito og Pelikini besøkte Elisabeth og Sofie. De må bruke munnbind der det oppholder seg flere mennesker på grunn av smittefare. Til høyre sitter Torunn FIsketjøn, hun jobber både som sykehusklovn og koordinator. Foto:

Samlet inn over 30.000

Hun endret raskt oppfatning av Sykehusklovnene.

– De er fantastiske og fulle av sosiale antenner. De letter stemningen og ser oss, store og små. De får fram smil og latter i en beintøff tid. For oss ble de den ene positive tingen i vår nye hverdag. Så vi bestemte oss for å gi noe tilbake, forteller hun.

I fjor høst startet derfor Sofie og moren en innsamlingsaksjon på Facebook for Sykehusklovnen. På en drøy måned samlet de inn over 30.000 kroner.

– Vi vil at de skal komme oftere enn det de gjør i dag. De er en del i Bergen, men ikke like ofte her i Haugesund, forteller Sofie. 

Nå har hun og moren startet enda en innsamling, på Sykehusklovnene sin egen hjemmeside.

– Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg opp av senga om ikke Sykehusklovnene hadde besøkt oss. Det hadde blitt enda mer TV og Netflix, sier Elisabeth.

Pause fra lærerjobben

Hewing sarkom heter bein- og bløtvevskreften Sofie har. Den får kun fire barn i året, ifølge moren. Den er ondartet og hissig. At datteren hadde kreft fikk moren vite bare to måneder etter at hun hadde født Freya.

– Vi kaller henne terapi-babyen. Hun sprer så mye glede og varme oppi alt dette. Akkurat som Sykehusklovnene. Jeg har nok gått inn i et slags skall. Jeg må være sterk for datteren min. Reaksjonen får komme senere. Nå tar vi en dag av gangen, sier hun.

Nancy Møinichen Kvinnsland jobbet fulltid som lærer på Solvang skole før datteren Elisabeth ble syk. Nå er hun hjemme på fulltid med pleiepenger.

– Vi er ikke lenger mødre som smører matpakker til jentene våre og sender dem av gårde til skolen. Jeg drar ikke på Amanda en lørdag fordi jeg vil ikke dra med meg smitte hjem. Vi har blitt veldig bevisste på å holde oss friske. Men selv om livet nå er snudd helt på hodet vil jeg si at vi har fine dager sammen. Hver dag teller og dem utnytter vi godt. Det er et sjokk å få en slik beskjed, men du har ikke tid til å grave deg ned i sorgen nå, sier hun.

MØDRE: Nancy Møinichen Kvinnsland (t.v.) og Marthe Eek Johannessen opplevde begge at døtrene deres fikk kreft i fjor sommer.
– Vi er ikke lenger mødre som smører matpakker til jentene våre og sender dem av gårde til skolen, sier Nancy. Hun har pause fra lærerjobben på Solvang for å være med datteren på fulltid.

MØDRE: Nancy Møinichen Kvinnsland (t.v.) og Marthe Eek Johannessen opplevde begge at døtrene deres fikk kreft i fjor sommer. – Vi er ikke lenger mødre som smører matpakker til jentene våre og sender dem av gårde til skolen, sier Nancy. Hun har pause fra lærerjobben på Solvang for å være med datteren på fulltid. Foto:

Skal gjøre alt på én dag

Både Sofie og Elisabeth har flere måneder igjen med cellegiftbehandling.

– Cellegiften virker bra på dem begge to. Men det har blitt viktig for oss å ikke se for langt fram. Vi tar en dag av gangen, sier de to mødrene.

Som døtrene tilbringer også de mye tid på sykehus.

– Vi blir jo litt isolert vi også, som andre foreldre i samme situasjon. Vi har tantebarn vi ikke har sett på lenge på grunn av smittefare, jentene sitt immunforsvar er lavt. Søsken blir preget av det og vi ser heller ikke våre egne venninner så mye. Men jeg synes vi får det godt til jeg, smiler Nancy.

Det er mye jentene savner. Livet utenfor sykehuset. Alle de vanlige tingene 10- og 11-åringer gjør på en helt vanlig ettermiddag.

– Når jeg blir frisk skal jeg gjøre absolutt alt på en og samme dag. Det har jeg bestemt meg for, smiler Elisabeth.

– Besøk en gang i uka er vårt ønske

HAUGESUND: Tirsdag besøkte Nina Eidem, daglig leder for Sykehusklovnene, Barneposten på Haugesund sjukehus. Sykehusklovnene har vært på sjukehuset i flere år, og nå er samarbeidet formalisert gjennom en avtale.

Eidem legger ikke skjul på at de gjerne skulle sendt klovner oftere på besøk enn kun annenhver uke.

– Besøk en gang i uka er vårt ønske. Dette er profesjonelle folk som jobber for å spre glede hos barn som er innlagt på sykehus. Men vi har ingen offentlig støtte, og driftes utelukkende på søknads- og gavemidler. Derfor er vi avhengig av at folk gir, sier Eidem.

Hun frir til både lokalt næringsliv og privatpersoner for å sikre at Haugesund sjukehus også i årene framover skal få besøk av Sykehusklovnene.

– Vi ser at de er en viktig del av hverdagen til disse barna som plutselig har fått en annen hverdag, sier hun.

– Svært nyttige

Leder for Barneposten på Haugesund sjukehus, Hanne Rita Wannberg, sier Sykehusklovnene er viktig for dem.

– Vi skulle ønske de kunne være her oftere enn annenhver tirsdag. De gjør en fantastisk jobb og er veldig nyttige. Det er fint om det er dem barna kan huske når de går ut fra sykehuset, og ikke for eksempel et vondt stikk, sier Wannberg.

Helse Fonna får i dag noe støtte fra lokalt næringsliv, men ikke nok til at de kan utvide antall besøk.

– Det er ikke nok til at vi kan ha besøk hver uke. Skal vi øke er vi avhengig av at flere gir. Vi har ikke mulighet til å ta av egne driftsmidler til dette, sier hun.

Leder for Barneposten på Haugsund sjukehus, Hanne Rita Wannberg.

Leder for Barneposten på Haugsund sjukehus, Hanne Rita Wannberg. Foto:

Artikkeltags