En kveld på Tysværtunet

Rollen som småbarnsforeldre: Fantastisk, men også fantastisk krevende.

Rollen som småbarnsforeldre: Fantastisk, men også fantastisk krevende. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

BETRAKTNING: Klokka er fem over fem om natta, og en varm guttekropp på 101 cm rydder seg plass tett inntil mamma og pappa. En rett høyre. To benspark. Guttungen (4) vil ha mamma for seg selv. Mine 191 cm er uønsket. Klokka 05.27 gir jeg opp. Finner meg selv sovende i trappa kl. 05.58. To minutter etter står fireåringen og maser om iPad. Jeg trenger kaffe. Kona kommer nydusja ned på kjøkkenet kl. 06.50. Nistepakker. Min skive er med hvitost. Punktum. Hun pynter med paprika og avokado. Typisk kvinner, skal alltid gjøre det bedre. Tannpuss, armer og bein, og trusler om Karius og Baktus. Hvor er forresten den hersens vinterdressen? Jeg er sikker på jeg hadde den i går.

Første del av dagen er gjennomført. Jeg sitter i bilen og tenker. Klarte jeg å besinne meg i dag? Hvordan taklet jeg den trassige guttungen? Hva skal vi ha til middag i dag? Bensinmåleren lyser. Og det er tomt for vindusspylervæske. Alt på en gang.

Kjenner du deg igjen? Småbarnslivet er rikt. Hektisk. Fantastisk. Det forsterker følelsesregisteret. Å være foreldre er en stor oppgave og et stort ansvar. Og det er risikofylt.

Kona er pedagog – og har et naturlig fortrinn i barneoppdragelsen. Fremmedordene flyter rundt. Jeg forsøker å se og lære. Men mener ofte at min praktiske innfallsvinkel er den beste. Det var nok det kona hadde i bakhodet da hun inviterte meg med til Tysværtunet i forrige uke. Til foredrag med 1.amenuensis Pål Roland fra Universitetet i Stavanger. Han jobber med håndtering av utfordrende adferd hos barn både i teori og praksis. Roland er en svært populær foredragsholder – og kona har snakket varmt om denne kvelden.

Arrangementet var et samarbeidsprosjekt mellom Haugesund kommune og Tysvær kommune. Et gratis foredrag for å bidra til å forebygge utfordrende adferd hos barn. Et fantastisk godt og relevant tilbud til foreldre for samfunnets mest sårbare.

Tysværtunets storsal var smekkfull av mer eller mindre forventningsfulle foreldre. Midt i leggetida fra kl. 18.30 til 20.00 brukte mer enn 300 foreldre en tirsdagskveld for å få hjelp til å gi barna en enda mer positiv oppvekst. Så viktig. Så vanskelig.

Foredraget var lettfattelig. Budskapet var troverdig. Og salen lyttet. Gi barna varme og kjærlighet. Så mye som mulig. Hele tiden. Men: Still krav. Tydelige krav.
Varme grensesettende voksne. Betydningen av grensesetting og relasjonsbygging. Viktigheten av å lære barna sosialkompetanse. Og viktigheten av å avlære småbarn. Dersom vi ikke avlærer barna vil de ikke lære hvor grensene går. Og det logiske kommunikasjon-speilet. Dersom vi kjefter og smeller, og gir negative tilbakemeldinger hele tiden, vil barna speile oss voksne. Så enkelt. Så vanskelig.

Jeg satt og tenkte. Jeg tenkte på å være leder. At det Pål Roland snakket om var noe jeg kjente igjen fra jobben. At mye er likt med å være far. Vise omsorg. Vise varme. Jobbe for trygge og tillitsfulle relasjoner og forhold. Men stille klare krav. Ingen kjære mor.

Ifølge Pål Roland fullfører to av tre ungdommer videregående skole. De som har problemer med å fullføre ungdomsskolen og videregående skole er mest utsatte når det gjelder å takle overgangen til voksenlivet. Kanskje fordi de ikke ble avlært i den kritiske tre-fire-femårsalderen. Kanskje fordi de mest trassige og aggressive barna må møtes med ekstra mye kjærlighet, varme og tydelige krav. Kanskje fordi foreldrene var opptatt med sitt.

I en spørreundersøkelse blant 14-åringer i Stavangerregionen svarte 25 % av de spurte at de hadde sneket seg ut om natta uten at foreldrene visste om det. 14 år. Livet er i gang. Løsrivelse. Testing. Grensesprengende. Mamma og pappa blir fra en dag til en annen noen raringer.

Pål Roland sier: Hold hardt fast i tømmene. Men la de få løsrive seg. Det er smertefullt, men det er bedre at de gjør det når de er 14 år enn 25 år.

Ifølge Roland er vi som mennesker på vårt mest aggressive i 3 årsalderen. Det nest høyeste aggressivitetsnivået når vi i 14 årsalderen. Deretter venter 40 års krisa. Så dersom du er 40 år, har en treåring og en fjortenåring. Pass på. Bomba tikker. Tell til ti.

Da jeg gikk hjem fra Tysværtunet den kvelden hadde jeg fått en del å tenke på. Jeg var glad for at jeg fortsatt ikke er 40. Jeg var glad for at det fortsatt er en stund til at mine barn fyller 14 år. Men samtidig svært ydmyk for det ansvaret jeg har som far for to små barn. Jeg kjente en glede over å bo i en kommune som gjør noe for å hjelpe foreldrene. Og at de legger til rette for at jeg får tilført tanker og perspektiver som fungerer. Og glad for at kona inviterte meg med på kurs.

Alle får det bedre dersom vi viser mer varme og omsorg. Og tydelige forventninger. Teorien er klar. La oss jobbe med praksisen, folkens. Ikke bare i forhold til våre barn, men mot alle vi møter.

Da jeg la meg den kvelden summet hodet med tanker og refleksjoner. Jeg sovna. Klokka 05.35 våknet jeg med et brak. Knyttneve. Beinspark. På an igjen.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken