Om Radio Haugaland og tilsvarsretten

Av
DEL

KronikkRedaktør og programleder i Radio Haugaland, Egil Martin Solberg, gikk hardt ut mot Haugesunds Avis i Dagbladet (12.06.20) med påstander om at avisens redaktør, Einar Tho, mobbet og stemplet ham som rasist i en kommentar i avisen (05.06.20). Videre påstod Solberg blant annet at hans tilsvarsrett ble ignorert og at det han er utsatt for av redaktør Tho er ”(...) verre enn rasisme, dette er mobbing».

Bakgrunnen for kritikken er redaktør Tho sin kommentar i Haugesunds Avis (05.06.20) som gjengir en etter hvert mye omtalt replikk som nylig ble servert av Solberg på luften hos Radio Haugaland: «Alf har fått farge. Han ser nesten ut som en neger». Redaktør Tho gjenga denne replikken i sin kommentar, hvorpå han også la til at «vi vet en del eldre har brukt det ordet uten vonde baktanker, men du har fulgt dårlig med de siste 30 årene om du ikke kjenner den rasistiske forhistorien til ordet». Solberg tar kommentaren til inntekt for at Tho beskylder ham for å være rasist, og hevder derfor at han hadde krav på tilsvar.

Dette er interessant i et presseetisk perspektiv fordi at Solberg påberoper seg tilsvarsretten – en rett som ikke er fullt ut ivaretatt for dem som omtales på Solbergs egne plattformer. Tilsvarsretten er nedfelt i Pressens Vær varsom-plakat, og går i korte trekk ut på at den som er gjenstand for sterke beskyldninger i nyhetsmediene har rett til å svare på disse tidligst mulig.

Vær varsom-plakaten er en samling av etiske regler og fungerer som journalisters viktigste yrkesinstruks. I Norge har det vært et viktig prinsipp at nyhetsmediene skal ha en fri stilling i forhold til statlige myndigheter. Derfor har man sikret norske nyhetsmedier en fri stilling gjennom blant annet Vær varsom-plakaten, som skal sikre at nyhetsmediene ikke misbruker makten og tilliten de har fått i kraft av å fungere som en fjerde statsmakt. Til gjengjeld har norske redaksjoner underlagt seg en presseetisk selvjustisordning, som betyr at de kan klages inn til, og eventuelt dømmes, av Pressens Faglige Utvalg (PFU), dersom de begår overtramp i form av å bryte det etiske regelverket som er nedfelt i Vær-Varsom-plakaten. Man har altså en ordning hvor nyhetsmediene selv dømmer nyhetsmediene, og hvor den eventuelle straffen for brudd er at man må publisere en rettelse og beklagelse som er godt synlig for brukerne av det konkrete nyhetsmediet. Å bli felt i PFU anses som en ripe i lakken fordi det betyr at det aktuelle nyhetsmediet – ifølge sine kollegaer i PFU – etisk sett har gjort et for dårlig journalistisk håndverk. Å bli felt av PFU er altså noe de fleste redaksjoner ønsker å unngå.

Det å frivillig forplikte seg til Vær varsom-plakaten og å følge de etiske retningslinjene anses også som et journalistisk kvalitetsstempel. De siste årene har for eksempel presseetikk ofte blitt fremholdt som et av de viktigste våpen mot falske nyheter og nettsider som etterligner seriøse nyhetsmediers stil og virkemidler, men som har et avslappet forhold til presseetikken.

I denne sammenheng er det verdt å nevne at Vær varsom-plakaten blant annet er utformet med tanke på at nyhetsmediene ikke skal begå unødige krenkelser og skade mot enkeltpersoner i sitt arbeid med å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det å bli angrepet i mediene vil normalt oppleves som tøft for de aller fleste. Derfor sikrer også Vær-Varsom-plakaten at den som blir angrepet har krav på å få forvare seg. Dette kan skje på to ulike måter. Dersom man utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art utløses retten til samtidig imøtegåelse (VVP punkt 4.14). Eksempler på beskyldninger som utløser denne retten er påstander om svindel, lovbrudd og lignende. Om angrepet derimot består av sterke karakteristikker eller verdivurderinger utløses tilsvarsretten (VVP punkt 4.15), som gir rett til å forsvare seg i etterkant av publiseringen.

Så til sakens kjerne: Har redaktør Solberg rett i at Haugesunds Avis ignorerte tilsvarsretten? Det korte svaret er nok «nei». Redaktør Tho sin kommentar påpekte simpelthen bare at Solberg tok i bruk ordet «neger», og at dette ordet har en rasistisk forhistorie. Det ble altså ikke fremsatt beskyldninger av faktisk art eller foretatt verdivurderinger som konkluderer at Solberg er rasist. Dermed har Solberg verken krav på samtidig imøtegåelse eller tilsvar i dette tilfellet.

En annen interessant observasjon i denne saken er at redaktør Solberg og Radio Haugaland selv verken er medlem av PFU eller Norsk Redaktørforening. Dette betyr at eventuelle klager som måtte bli rettet mot Radio Haugaland ikke vil kunne behandles av PFU, og at kanalen dermed slipper å opplyse og beklage overfor sine lyttere og lesere dersom de skulle begå presseetiske overtramp. Dette betyr at Solberg på den ene siden hevder å ha krav på tilsvar overfor Haugesunds Avis, samtidig som tilsvarsretten ikke fullt ut ivaretas overfor dem som eventuelt måtte føle seg angrepet på Radio Haugalands egne plattformer.

Dette til tross titulerer Solberg seg som «redaktør», og på Radio Haugaland sine nettsider linkes det til PFU sine nettsider via en logo som sier «redaktøransvar». Dermed skaper Solberg og Radio Haugaland et inntrykk av at Radio Haugaland har forpliktet seg til å følge det presseetiske regelverket, uten at dette faktisk er tilfellet. På denne måten kan Radio Haugaland nyte godt av det kvalitetsstempelet og tilliten en slik forpliktelse inngir, uten at de selv bidrar til det spleiselaget som selvdømmeordningen faktisk er. Det blir omtrent som at smørprodusenten, uten tillatelse, skulle sette nøkkelhullsmerket på sin feteste pakke med meierismør.

Vil gå til søksmål mot Haugesunds Avis

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags