Når ungdommen stilner

DEL

MeningerDe siste årene har det blitt stillere i klasserommet. Der taket tidligere lettet i livlige politiske diskusjoner, er det nå urovekkende stille. Jeg har spurt elevene om hvorfor. Vi har diskutert det på lærerrommet. Det er fare på ferde når ungdommen stilner.

I 2011 skjøt en mann 67 av dem fordi de truet hans overbevisning. Det han gjorde, var ikke noe nytt eller banebrytende. Han skjøt sine politiske motstandere. Jeg var læreren til en av ungdommene som ble skutt. Jeg løftet en rose og sa: «Aldri mer!». Jeg husker disse ungdommene godt. Det kunne bli høylytt i klasserommet. Noen ville til høyre, andre til venstre og noen hellet mot sentrum, men når klokka ringte til friminutt, slo de hverandre kameratslig på skulderen og takket for kampen.

Elevene engasjerte seg og sa ifra slik en gjør i et demokrati, og de turte å si høyt hvor de sto. Demokratiets framtid, tenkte jeg stolt. Fremdeles har tiendeklassingene kunnskapen, men de deler den helst bare med meg på tomannshånd. Noen ganger har jeg lurt på om terroristen fikk det som han ville. Kneblet han ungdommene våre? Kneblet han den frie tanken i oss alle?

– Hva er det som gjør at dere ikke diskuterer mer? spurte jeg elevene den siste samfunnsfagstimen før ferien.

– Sosiale medier, sa en av dem. – Vi får høre det der, etterpå.

– Likes eller mangel på likes? spurte jeg. Eller er det begge deler?

Flere nikket. Jeg trakk pusten, kjente en klump i halsen, og verst av alt: Jeg kjente meg igjen. Vi er i ferd med å kneble oss selv. Frykten for hets og kritikk på Facebook, Snapchat eller Instagram stanser oss fra å si det vi mener. Vi er der. Det ble stillere enn noen gang i klasserommet da vi innså galskapen. Jeg så at det sank inn i hver enkelt. Det sank inn i meg også, og jeg husket forrige valg og diskusjonene på nett. Det var ubehagelig. Jeg bestemte meg for at neste gang tier jeg.

Jeg jobber på en skole med 60 forskjellige nasjonaliteter. Det finnes dem som kommer fra land hvor en risikerer dødsstraff om en ytrer sine meninger. Vi er heldige som har ytringsfriheten vår her i Norge, men tenk etter ... Er du redd for å ytre dine politiske meninger om de ligger litt til venstre eller høyre for sentrum. Vi som var tett på 22. juli 2011 og løftet roser og sa aldri mer. Er vi redde? Jeg kan bare tale for meg selv, men jeg er reddere enn for tjue år siden. Jeg frykter nettrollene. De er ubehagelige. Jeg frykter at vennskap skal ryke, og at det sitter andre som han der ute. Slike som terroristen.

I 1933 startet nazistene sin propagandamaskin. Goebbels fikk oppgaven med å tale Hitlers sak. Han kjente ordets makt og han brukte det for å overbevise det tyske folket. Til slutt trodde et helt folk at jødene var undermennesker, avskum, rotter og parasitter. I Mein Kampf skrev Hitler at informasjonen måtte være: «folkelig, og innstille sitt åndelige nivå på oppfattelsesevnen hos den mest innskrenkede blant dem den henvender seg til». (Magasinet Historie, 16. mars 2018)

I dag trenger vi ikke det tredje rikets propagandamaskin. Vi har sosiale medier. Enhver kan være sin egen redaktør og avisbudene er mange. Vi knebles av sarkasmen og hetsen, og de fleste av oss har ikke kunnskapen til å håndtere dette nye mediet. Selv vi som har kunnskapen står maktesløse mot artikler bygget på 80 prosent fakta ispedd 20 prosent løgner. Hvorfor? Har vi ikke lært av historien? Burde ikke alle som har fullført grunnskolen vite at Arbeiderpartiet ikke er kommunistisk? At Høyre ikke er fascistisk?

Hvor mange tror på alvor at et regjeringsskifte vil være en katastrofe for Norge? Er det noe i etterkrigshistorien som tilsier det? «Mer demokrati», sa Jens Stoltenberg etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya. Kan vi lytte til Jens, nå når han er sjef for NATO, eller er han fremdeles en «kulturmarxist» som er en fare for det norske samfunnet? Fikk vi mer demokrati da vi åpnet kumlokket og slapp terroristens meningsfeller løs? Tar folk sterkere avstand fra terroristens holdninger til muslimer nå? Er toleransegrensen for hva vi aksepterer av fremmedfrykt blitt mindre?

Er det andre enn tiendeklassingene mine som ikke tør ytre seg i frykt for represalier? Er det farlig å være medlem av Arbeiderpartiet eller SV? Bør vi skamme oss vi som er medlemmer av disse partiene? Er vi landssvikere, slik noen hevder? De «åpne diskusjonene» går ikke lenger for seg i sømmelige former. Det viser diskusjonene før forrige valg oss. De som gikk på sosiale medier.

Har vi frie valg når fakta drukner i løgner, når ingen leser partiprogrammer eller når Hvermansen uttaler seg uten å sjekke fakta? I dag trengs en annen kunnskap enn den mange fikk på skolen før internettets tid. Folk flest må kurses i hva en konspirasjonsteori er. Kildekritikk må læres på nytt. Nå trenger du faktisk mye kunnskap for å klare å avsløre demagogene som spiller på frykt og fordommer. Vi må gi våre barn kunnskap til å gjøre dem mer menneskelige. Ikke mer grusomme.

«Hjelp elevene dine til å bli menneskelige. Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannete eichmanner. Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige.» (Anonym fange fra konsentrasjonsleiren, Auschwitz – Brev til lærere)

Har du kunnskapen til å få øye på Goebbels retoriske krumspring, eller lar du deg forføre? Vet du hvem som står bak artiklene du deler? Kan du være en av dem som om noen år må si: Jeg visste ikke? Jeg forsto ikke? Jeg trodde ikke det skulle gå så galt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags