Gå til sidens hovedinnhold

På kollisjonskurs med egne verdier

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På fredag som var vedtok Arbeiderpartiet på landsmøtet sitt å skrote regjeringens forslag til rusreform. I stedet ønsker de å lage sin egen rusreform, som skiller mellom ungdom og rekreasjonsbrukere, og “tunge rusavhengige”. En strafferettslig differensiering som strider med likhetsprinsippet i Grunnloven. Arbeiderpartiets grunnverdier skal egentlig være frihet, likhet og solidaritet. Nå har de gjort et vedtak som er tuftet på ulikhet, og som knapt kan sies å være solidarisk. De ønsker å beholde den “prevantive effekten” det har med bøter og straff. Men har de noen forskning som viser at denne effekten er reell? Da vil jeg gjerne se det, for såvidt jeg har sett har vi ingen forskning som viser at det er noen sammenheng mellom straffenivå og bruk i befolkningen.

I denne debatten har vi i avisen sett at enkelte motstandere av rusreformen har forsøkt å bortforklare de enorme overdosedødstallene vi har i Norge med at vi er så flinke å rapportere inn, og at rusavhengige ofte har tilleggsdiagnoser og underliggende sykdommer. Men er de klar over at overdosetallene økte markant samtidig som antall saker i bruk og besittelse økte, og at grafene i statistikken følger hverandre? Det er en påfallende sterk sammenheng mellom intensiv politivirksomhet mot narkotikabruk og overdosedødsfall. At ingen har brydd seg med å undersøke denne korrelasjonen forteller oss noe om hvilken status rusavhengige har i samfunnet. Hvis man ser for et scenario hvor man får en dramatisk økning i dødsfall ved endring av kostholdsråd fra myndighetene, eller etter lansering av en ny vaksine, tror jeg man hadde stoppet praksisen, og forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng.

Jeg undrer meg over hvordan man har tenkt å skille mellom de som er “tungt avhengige”, og de som ikke er det. Hvilke krav skal man stille? Er det antall år man har ruset seg som blir avgjørende, eller er det hvorvidt man bor på gata eller ei. Vil det være krav til at man f. eks bruker sprøyter? I praksis ser jeg for meg man skaper et skille mellom Lars på 19 som røyker cannabis og Peder på 41 som injiserer heroin. Både Lars og Peder er blitt utsatt for overgrep i ung alder, begge ruser seg for å få sove, skape avstand til de vanskelige følelsene og å slippe å bli hjemsøkt av overgrepene i søvne. Vedtaket til Arbeiderpartiet legger opp til at Lars må havne i samme situasjon som Peder før han får hjelp istedenfor straff.

Er det virkelig det Arbeiderpartiet ønsker?

Signalene om at dagens politikk er feilslått er mange. Det vi vet er at barn av foreldre med lav utdanning blir straffet 7 ganger mer enn barn av foreldre med høy utdanning, vi vet at mange som ruser seg unnlater å anmelde når de blir utsatt for vold og voldtekt, og vi vet at mange har opplevd at det ikke har blitt kontaktet ambulanse ved overdoser eller andre ubehagelige situasjoner på grunn av frykt for straff. Vi vet også at straff står i veien for hjelpesøkende atferd. I tillegg har vi en studie fra England som forteller at ungdom som er i kontakt med justisvesenet har økt sannsynlighet for kriminell atferd senere i livet, også når de bare har vært i mindre rehabiliterende tiltak. Med andre ord ser det ut til at kontakt med politiet som ungdom ikke har den prevantive effekten man ønsker. Psykologforeningen har også uttalt at straff er ekstra skadelig for unge, og uttaler i høringsuttalelsen sin at «Straff, sanksjonering, registrering, skremsel og pressmidler fører tvert imot til stigma og utenforskap og legger et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring dersom personen er på vei inn i problematisk bruk. Sjansen for eskalering til problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir». Å tviholde på straffen, når vi vet hvor skadelig det er, gir rett og slett ingen mening.

Arbeiderpartiet har de siste valgkampene brukt slagordet “Alle skal med”. Det fremstår nå som en dårlig spøk. Alle skal med, bare ikke de som ruser seg. Årets valgkampslagord fremstår noe mer passende, “Nå er det vanlige folks tur”. Folk som ruser seg er tydeligvis ikke vanlige folk. At det er Sylvi Listhaug som står på sidelinjen og jubler høyest over Arbeiderpartiets vedtak, burde vel egentlig få Arbeiderpartiet til å gå litt i seg selv. I mellomtiden får vi andre ta over og fortsette jobben for frihet, likhet og solidaritet sånn at de som faller utenfor, ikke faller like hardt som de gjør i dag.

Kommentarer til denne saken