Pilene for partiets oppslutning har en raskt nedadgående kurve, og med de siste galluptall, er det fare for at partiets innflytelse i fremtidig norsk politikk går mot slutten. Dette er først og fremst etter min mening forårsaket av manglende ledelse, der sosialdemokratiske verdier, kommunikasjon og realitetsorientering om velgernes behov og forventning, er fraværende. Partiet har fått en ledelse av politiske «broilere» som ikke evner å forstå velgernes spørsmål, samt deres behov for trygghet og forutsigbarhet.

Hver gang det kommer nye og dårlige meningsmålinger, er ledelsen med Støre i spissen ute og «sutrer». De prøver å skylde på utenforliggende årsaker samt spille av den samme retorikken med at det er alvorlig, og at de skal gripe fatt og jobbe seg oppover på målingene.

Det er ingen selvfølge at partiet overlever, det velgerne vil ha er løsninger, og ikke bortforklaringer. Å stå i debattprogram etter debattprogram å ramse opp den samme argumentasjonen og nærmest antyde at velgerne ikke forstår kompleksiteten i politiske spørsmål, blir gjennomskuet og virker mot sin hensikt. De kunne med fordel av og til betvile fortreffeligheten i egne standpunkt og argumenter.

Velgerne er i stand til å både vurdere sin egen situasjon og samfunnsutviklingen, men da ledelsen i partiet ikke forstår deres spørsmål eller ser deres behov, kan de heller ikke gi noen svar eller føre en politikk som imøtekommer behovene.

Det er blitt en hul klang i partiets slagord, «nå er det vanlige folks tur». De som hadde det tøft, får det enda tøffere, og antallet som rammes er økende. Det var ikke redusert støtte til de som har behov for matutdeling, reduserte dagpenger, bryte lovnader til minstepensjonister og de uforutsigbare energiprisene som var forventningene.

Det er en logisk brist når vi er selvforsynt med billig fornybar strøm, men likevel har hatt blant de høyeste strømprisene i Europa (og hvor kraftselskapene og staten har håvet inn milliardbeløp for så å dele noen smuler tilbake til forbrukerne).

Det å ha en trygg og forutsigbar økonomi for seg og sin familie er selve fundamentet i dagens samfunn. Mens staten blir rikere og rikere, øker fattigdommen og de økonomiske utfordringene i befolkningen. Det er positivt og på sin plass å bidra med global bistand, men det skal mer til enn å reise rundt og prøve å redde verden, der fokus på personlig internasjonal oppmerksomhet oppnås ved å dele ut milliardbeløp til tvilsomme prosjekter i korrupte stater.

I sin iver etter å finne utenforliggende årsaker til katastrofemålingene, har Støre nå i tillegg pekt ut Giske som en av årsakene til den dramatiske nedgangen i oppslutning. Utspillet er et lavmål og forteller i realiteten hvilken leder Arbeiderpartiet har. Årsak til at de er der de er, ligger ene og alene på Støre og ledelsen i partiet.

Etter min mening:
• Er det ingen tegn til politisk kursendring eller selvinnsikt.
• Har de mistet retningssans og brutt sine valgløfter.
• Har de mistet bakkekontakten og grepet på norsk hverdagsliv.
• Er det mangel på åpen debatt om ledelsen sitt ansvar for situasjonen partiet er i

Riktignok er det krise i verden, men det er i kriser vi ser hvilke ledere vi har, noe vi bl.a. så i finanskrisen (Stoltenberg) og under Covid-19 pandemien (Solberg). Slik situasjonen har utviklet seg, hadde det vært å forvente at den politiske ledelsen i partiet hadde hatt en snev av selvinnsikt. Når så ikke skjer, må partiets styrende organer på banen før katastrofen er et faktum. Det må innsettes en partiledelse som har bakkekontakt og legitimitet, og der velgerne blir tatt på alvor, også etter et valg.

Vi trenger et sterkt Arbeiderpartiet med de verdiene de har stått for. Partiet har vært premissleverandør for politisk utvikling av landet i etterkrigstiden, og de har vært hovedaktør i oppbyggingen av velferdsstaten. Skal partiet fortsette med nåværende ledelse, er jeg redd for at partiet som i stor grad bygget velferdsstaten, nå er i ferd med å bygge den ned.

Leif Mæland
Bømlo