På den ene siden sitter den logiske delen av hjernen og sier «Det er absurd – det er teit» og på den andre siden sitter hjertet og gir meg gåsehud noen ganger når sang, dans og skuespill plutselig går opp i en høyere enhet.

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerLondon, under renessansen:

Nick (sies): Hva i all verden er musikaler?

Nostradamus (sies): Det ser ut som et skuespill der dialogen stoppes og handlingen videre blir formidlet gjennom sang.

Nick (sies): Gjennom sang?

Nostradamus: Ja.

Nick (sies): Vent! Så en skuespiller sier replikkene sine, også helt ut av ingenting så begynner han bare å synge?

Nostradamus: Ja.

Nick (sies):

Vel, det er det

(synges:) dummeste jeg noen gang har hørt!

Du gjør et skuespill, har noe å legge til

så synger du?

Det er absurd!

Dette er starten av nummeret «En musikal» i Broadway-musikalen «Something Rotten» der Shakespeares fiktive samtidige, Nick Bottom, har besøkt Nostradamus for å få vite hvilken sjanger som kommer til å være populær i fremtiden og hva som blir Shakespeares mest kjente skuespill. Nostradamus tar rett når han ser inn i fremtiden og ser musikaler, og selv om han «ser» hele plottet er han også litt ordblind og mener at Shakespeare-stykket heter «Omelett» og dermed starter et strev med å få plottet i Hamlet til å passe inn i en musikal om en matrett der «Something is rotten in the state of Denmark» som det jo heter i klassikeren. Du finner albumet på strømmetjenester.

Jeg så det i New York i fjor sommer, og først nå begynner musikalen å bli fordøyd. Fra det øyeblikk Nick Bottom begynte å synge var jeg helt solgt. Ikke bare underbygde han faktumet at det er absurd å begynne å synge i midten av en setning i en logisk resonnerende dialog. Han formidlet også en sterk trang hos meg for å si: Herregud, musikal er såååå teit! Ikke sant?

Det er mange delte meninger om musikalen som form. Det er ikke høyklasse som opera og det er definitivt ikke taleteater. Det er ikke realistisk som har vært så viktig i dominerende vestlig teatertradisjon de siste 150 årene. Musikalsjangeren lever i beste velgående og brer om seg i rekordfart. I Europa nå er det en sjanger i fremvekst over alt. Men det er helt absurd å plutselig synge av full hals – plutselig bryte ut i et lite dansenummer. Ikke sant?

Å ja da, det er fremdeles mannen som satte opp Grease som sin åpningsforestilling som ny teatersjef som skriver, ja. Det er det. Jada, jeg vet at vi starter prøvene på Jesus Christ Superstar om en måned. Og ja, jeg har fått det med meg at jeg er styreleder på Musikkteaterhøyskolen. Men likevel: Musikaler, ass. Det er jo litt kleint? Er det ikke??

Og valget av åpningsforestilling har da sannelig også hengt ved meg. «Den som har ord på seg for å stå tidlig opp, kan sove hele dagen», heter det. «Du er jo så glad i musikaler, du» får jeg ofte høre. «Du setter nesten bare opp musikaler» Og jeg har spakt forsøkt å moderere dette så mye som mulig. Jeg har bare satt opp to musikaler, men en haug andre typer stykker ... Hvorfor jeg trenger å gi slik tilleggsinfo vet jeg ikke. Det er vel omtrent som at de fleste av oss har en sjenanse over hva vi egentlig har gjemt langt inne i en spilleliste på Spotify. Det er liksom ikke kult å høre på hits fra 90-tallet. Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke være stolte av det vi liker? Guilty pleasures, kaller engelskmennene det. Har ikke du noen sånne du også?

En ansatt ved et teater i Norge sa endog til meg at hun hadde sagt opp jobben sin om jeg som ny sjef ved hennes teater hadde satt opp Grease som åpningsforestilling. Journalister hever øyenbrynene, andre betviler dine kunstneriske ambisjoner og seriøsitet og mange avskriver deg som en lettvekter. Det er ikke rart at man får behov for å moderere ryktet sitt?

Kollegaer hvisker til meg. «Jeg synes musikaler er flott, jeg» – som om jeg skulle være noen skriftefar. Jeg liker da ikke musikaler så godt, jeg! Noen er helt ok, liksom, men det er jo mye rart, ikke sant?

Sannheten er at jeg har vært så ambivalent til sjangeren. På den ene siden sitter den logiske delen av hjernen og sier «Det er absurd – det er teit» og på den andre siden sitter hjertet og gir meg gåsehud noen ganger når sang, dans og skuespill plutselig går opp i en høyere enhet.

Det skjer til og med på audition. Jeg tror jeg aldri har hatt et gåsehudøyeblikk under en audition der noen gjør en vanlig tale-monolog. Men jeg har ofte blitt satt helt ut når noen gjør en sang, med sterk formidling og overskudd i sangen. Når man ikke er redd for at skuespilleren ikke skal nå opp til den høye tonen, der musikk og tekst har sitt klimaks – men man kjenner at det er fremdeles mer å hente og etter et heftig dansenummer ser det ut som en vanlig dag på jobben og man kunne gjort et dansenummer til. Det er jo fint?

Og vi liker da sang og musikk? Hele kulturen vår er dominert av den musikkformen. Vi liker da sannelig også dans. Og vi liker skuespill. Hva er da galt med å kombinere?

Det er helt legitimt, og i kulturkretser til og med et viktig pluss, at man liker en aktivitet der man gjør noe så absurd som å forsøke å sparke en lærkule. Vi liker da masse som er absurd, gjør vi ikke?

Og ja, dårlige musikaler finnes det, på samme måte som det finns dårlig musikk, dårlig dans og dårlig taleteater. Men – det finnes noen perler der ute. F.eks. når Mareike Wang, skuespiller på Rogaland Teater, synger den siste sangen før Eponine dør i Les Misérables som ble spilt her i Haugesund i 2014. Husker du? Det var jo et gåsehudøyeblikk?

Alt jeg har skrevet over er i den kjente stilen i mitt tidligere forhold til musikaler. Jeg søker bekreftelse og forståelse for tankene mine. Jeg unnskylder og ser litt ned på meningene mine, og lurer ydmykt på om du kjære leser kan tendere til å være om enn bare litt enig i det jeg skriver, så blir meningen min mer valid, liksom.

Det øyeblikket der Nick Bottom bryter ut i sang i «Something Rotten» kommer jeg aldri til å glemme. Det ble inkarnasjonen av alle mine ambivalente følelser ovenfor denne sjangeren. All innestengt frustrasjon og innestengt begjær. Så nå kommer det – helt uten forbehold ... Det er i ferd med å renne over for meg her ved tastaturet. Jeg ber deg derfor kjære leser, å se for deg det følgende, for snart er det skrevne ord for fattig for hva jeg føler ...:

Se for deg en gate, masse musikk – masse musikk – jeg i front med 200 dansere i bakgrunnen som løper mot deg – stopper og tar to piruetter – musikken når straks høydepunktet – vi strekker hendene i været med et høyt sprang og akkurat i det musikken når sitt klimaks synger jeg ut:

JEG EEEELSKER MUSIKALER!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags