Gå til sidens hovedinnhold

For to uker siden satt jeg på et NAV-kontor og gråt ...

Artikkelen er over 6 år gammel

For to uker siden satt jeg på et NAV-kontor og gråt, men det var mest av lettelse fordi jeg får all den hjelp og støtte som jeg trenger. NAV, lege og rehabiliteringspersonell har gang på gang presisert at kroppen min trenger tid på å bli frisk igjen etter mitt møte med veggen, og at jeg får tid til det innenfor systemet.

På fredag Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Og jeg gråt. Litt fordi jeg har hatt følelsene utenpå siden jeg ble utladet. Litt fordi jeg syns det er pinlig å være i denne situasjonen hvor jeg ikke klarer å jobbe fullt. Og så fordi det var en veldig lettelse. Vi hører ofte at NAV er urettferdige og vanskelige. Er frykten for NAV bare min egen, eller er det faktisk en grunn til at det er slik?

Joseph de Maistre er en 1800-tallstenker som ofte bare hylles av fascister og diktatorer. Han mener at mennesket er grunnleggende ondt, og at vi derfor må innstilles med frykt, for vår egen del, slik at vi ikke ikke ender i villfarelse og dermed i helvete. Dermed sier de Maistre at vi bør hylle bøddelen, for han utøver i så måte en viktig oppgave på vegne av Gud og konge.

Foucault er en annen fransk filosof som 150 år seinere skriver i Det moderne fengsels historie om hvordan bøddelens oppgave blir transformert gjennom det moderne fengselet. Frykten for statens suverenitet som rettmessig straffer blir mye mer effektiv dersom man internaliserer frykten gjennom selvdisiplin. Folk selv passer på at de holder seg innenfor, ikke fordi de frykter grusomme avstraffelser, men fordi det å stå utenfor samfunnet er stor straff i seg selv. Fengselet er kanskje den første institusjonen som forvalter normalen, men i dag er den langt fra den eneste.

NAV må sies å være en av våre største forvaltere av normalitet. Ingen av oss vil havne på NAV. NAV trenger ikke å straffe oss, hvis vi gjør det selv. Ikke bare lurer vi på hva naboen vil si om vi havner på NAV. I forholdet til NAV setter vi vår egen identitet i tvil. Hvem er jeg? Er jeg en skatteyter som bidrar til fellesskapet? Er jeg en som prøver taske til meg mer enn det jeg skulle hatt?

NAV forvalter også utenforskapet, og passer på at ingen skal få urettmessig støtte. Dette styrer nok også hvordan NAV tolker folk som ikke passer inn i NAV sine kategorier.

Elin Thorsen, som er eneste ansatt i sitt eget AS, har en helt annerledes historie fra min, der frykten og mistenksomheten var reell.

Jeg kjenner Thorsen fordi hun jobbet sammen med noen av de gründerne som jeg skriver avhandling om. Hun bor i Haugesund og har kontorer i Kopervik, og da ble det naturlig for oss å treffes. Det viste det seg at vi både deler fødselsdag 19. januar og et brennende engasjement for å skape utvikling, i og utenfor organisasjoner. Våre personlige erfaringer med organisasjonen NAV og hvordan de forholder seg til oss, har ført oss ut i diskusjoner av både praktisk og filosofisk art, og jeg har fått lov å dele historien hennes her.

Da hun ble syk, tidligere i år, fullstendig slått ut av en kraftig virusinfeksjon, fant hun ut at hun hadde levd uten sikkerhetsnett på grunn av hvordan NAV «i de fleste tilfeller» vurderer rett til sykepenger i små aksjeselskap.

Elin fulgte nemlig en oppfordring staten kom med fra et helt annet hold i 2012. Da ble minstekravet for egenkapital i aksjeselskap senket fra 100 000 kr til 30 000 kr. Dessuten fjernet de kravet om at man må ha egen revisor. Disse to tingene skulle oppmuntre flere til å starte sitt eget AS. Elin startet sitt eget selskap i 2013, der hun leverer coaching og veiledning.

I en liten virksomhet som leverer høyt tilpassede tjenester, er det naturlig at inntekten varierer over tid. Sett på årsbasis hadde Elin et godt år i 2014. Så godt lønnsmessig, at i overgangen til 2015 tenkte hun at hun ikke trengte å ta ut lønn på ei stund for å gjøre andre disponeringer. Hun hadde dermed ikke tatt ut lønn i de fire siste ukene før hun ble syk. NAV sjekket også de nærmeste to månedene og fant at der var det heller ikke levert lønnsmelding. Dermed tolker NAV det slik at hun ikke har hatt bortfall av inntekt ved å være syk. De avslår hennes krav om sykepenger.

Dette høres jo ut som en grei sak. Man tar jo større ansvar for seg selv om man velger å ha seg selv både som ansatt og sjef.

Problemet er at det ikke er noen automatikk i at regelverket skal tolkes slik. Hadde Elin vært registrert som selvstendig næringsdrivende, med nøyaktig samme aktivitet, har forvaltningen en klar oppfatning om at det ikke er en direkte kobling mellom utført arbeid og innmeldt lønn. Da beregner man sykepenger ut i fra en lengre periode, 3 år, og det antas at den aktiviteten man bedriver også i perioder uten inntekt ikke er ferie, men arbeid. I Elins tilfelle, derimot, har NAV ikke ville hatt flere opplysninger om hennes aktivitet. De har antatt at selskapet er insolvent fordi det ikke har oppfylt sitt arbeidsgiveransvar ved å utbetale lønn. Hvis det er noen som skal klandres i saken, er det arbeidsgiver – altså Elin Thorsen selv.

Elin var i fullt arbeid forut for sykemeldingen, det kan oppdragsgivere bekrefte. Hun hadde ingen anelse om at hennes valg om å ikke betale seg selv lønn gjorde henne uaktuell for sykepenger.

På den ene siden er det å drive uten revisor kostnadsbesparende. Dessverre betyr det også at man mangler en person som kan gi råd. I ettertid har hun fått vite, av en revisor, at det som er lurt å gjøre er å rapportere inn en lav lønn, hver måned, som man garantert kan tjene inn, og så heller gå med overskudd på slutten av året, for å være sikker på å være forsikret i folketrygden.

Det er greit å være etterpåklok når skaden allerede har skjedd. Vi kan godt si at Elin burde ha visst om den risikoen hun tok. Men hvem skulle fortalt henne, ikke bare om regler, men om hvordan NAV tolker regelverk?

Fra NAV, og fra Trygderetten sin side, er det åpenbart at den som driver AS selv har ansvaret. De som sitter på den andre siden og oppmuntrer til start av AS: Haugaland Vekst, Rogaland Ressurssenter, tar ingen risiko, men kunne kanskje visst. Elin er den som sitter igjen med den fulle kostnaden av sin egen sykdom. Om hennes eksempel gjør at man på den ene siden begynner å informere, eller på den andre siden begynner å tolke regelverket annerledes vil være et positivt utfall, men det hjelper likevel ikke den som har oppdaget nye hull i gapet mellom to lovområder.

For samfunnet er det mest effektivt om vi ikke bruker mange ressurser på hvert enkelt avvik. Samtidig vil vi møtes med verdiene til NAV: de skal være tydelige, til stede og løsningsdyktige. Selv om man har gjort noe uforvarende dumt. Den eneste verdien de formidlet overfor Elin er tydelig, men sannsynligvis på feil grunnlag.

Elin sitt firma var ganske nystartet. Et løsningsfokus kunne vært å gi en advarsel og bedt henne endre praksis for lønnsinnmelding, og så innvilget henne sykepenger. Ved å invitere til dialog ville de vært tilstede. NAV kontaktet aldri Elin Thorsen.

Med den sterke indre bøddelen de fleste av oss bærer på, trenger vi ikke mye utenforskap før vi begynner å tvile på oss selv. Jeg fikk hjelp, hun fikk avslag i posten. Jeg fikk økonomisk støtte, hun måtte ta regninga selv. Forskjellen er ikke bare økonomisk.

NAV har mange motstridende hensyn å ta, og hvordan de behandler dem som faller mellom stoler bør de være mer oppmerksom på. Avgjørelsen om å ta sikkerhetsnettet fra et menneske, skaper en krise. Det er nok til å ta motet fra de fleste.

Kommentarer til denne saken