Når man har valgt å bo alene, får man ta med minusene også. For det følger ikke bare plusser med å være enslig kvinne eller mann.

Plussene er at man kan styre livet sitt nesten som man vil. Men bare nesten. Man er ikke fri fordi at man har fri. For ingen har egentlig lyst til å bo alene. Det er alle forpliktelsene de frykter. Likevel er det flere som lever i parforhold enn de som er alene. Selv om skilsmissestatistikken er høyere enn noen gang.

Alt er ikke lett å forstå. Som for eksempel når man har fått en kjæreste og bor tre boliger fra hverandre. Og telefonen gløder av lidenskap mellom dem langt ut i de små nattetider. Helt til de flytter sammen.

Da har ringetonen gått over til snorking, og det er lett å se på sin utvalgte med andre øyne. Også programmene på TV-en blir de heller ikke enige om. Han vil se en spennende fotballkamp, mens hun heller vil se siste episode av serien hun har fulgt med før de flyttet sammen.

Så går det som det ofte gjør i dagens moderne samfunn. Etter fire uker eller fire år skiller de lag. Hun får som regel boligen - samt foreldreretten til barna, hvis det da har blitt noen. Han flytter hjem til foreldrene, eller finner seg en liten hybel. Eller tar flyet til Thailand.

Friheten han har lengtet etter de første ukene av det faste forholdet, er der igjen. Mens hun venter på at drømmeprinsen igjen skal dukke opp. Men det skjer ikke. I beste eller verste fall, ettersom man ser det, er det hennes utkårede som flytter inn til henne igjen.

Han blir snart lei av heten i Thailand, og hun blir det samme av å vente på prinsen som aldri kom. Og derfor legger de bort plusser og minuser. For det som skilte dem, var ikke så ille likevel. Dessuten fins det propper man kan putte i ørene.

Og om de lever sammen til døden skiller dem ad, er ikke lett å vite. Men det hender. I det minste i halvparten av forholdene.

Og det er da noe, det også.