Mohns appell på minnemarkering 22. juli 2018

220718, Haugesund, Minnemarkering for tragedien 22. juli, ordfører Arne-Christian Mohn, appell

220718, Haugesund, Minnemarkering for tragedien 22. juli, ordfører Arne-Christian Mohn, appell Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerVelkommen til markering av 22. juli – 7 år etter det politiske attentatet som drepte 77 mennesker. På Utøya ble 69 drept og 66 skadet. 5–600 barn reddet livet på hengende håret.

Like etter var det et samlet Norge som sørget over den største terrorhandling på norsk jord og den første krigshandlingen siden 2. Verdenskrig. Vi var enige om aldri mer et 22. Juli.

Det er derfor helt nødvendig å markere denne grusomme handlingen hvert år for ikke å glemme.

Markere minnet til de som ble drept!

Markere sorgen til de som har mistet en av sine kjæreste!

Markere smerten til de som overlevde, psykisk og fysisk.

Men det siste året har vi blitt minnet om at vi kanskje ikke har snakket nok om 22. Juli.

Får barna i skolen høre om handlingene? Blir det gitt informasjon om bakgrunnen for dette attentatet?

Vi har fått den første spillefilmen laget om hendelsene på Utøya. Jeg hadde vondt i magen fra første scene og dette holdt seg gjennom hele filmen. Det var grusomt å se på, men dette var kun en film. For ungdommene var det virkelighet, og ingen kan sette seg inn i hvordan de hadde det.

Enda mer skremmende er det at dagens ungdom knapt husker eller har hørt om attentatet. Vi må ikke glemme.

Marie Simonsen i Dagbladet sier at ved å pirke av skorpen på såret igjen og igjen, blir 22. juli det arret vi må bære og leve med.

Vi må huske Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» fra 1937:

Du mener det kan ikke være sant.

Så onde kan ikke mennesker være

Det finns da vel skikkelig folk iblant?

Bror, du har enda meget å lære.

Og videre:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

Og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

Den urett som ikke rammer deg selv.

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Filmskaperen Poppe sier selv at han var motivert av at massemorderens tankegods lever videre i beste velgående.

Det er gått over seks år, men det tok enda kortere tid før gjerningsmannens meningsfeller kastet seg over tastaturene igjen med de samme hatefulle ordene og frasene, de samme konspirasjonsteoriene, de samme ideene om organisert motstand, som sto i terroristens manifest.

Terroristen er i fengsel for livet, men hans språk og verdensbilde boltrer seg fritt i sosiale medier uten stor motstand. Hans ideologiske brødre marsjerer i norske gater for første gang på flere tiår.

Og det er de som var på Utøya som får de verste hatmeldingene og truslene. De trues på livet. De blir sjikanert. De blir beskyldt for å være landssvikere. De blir ofrene for et uforståelig hat mot Arbeiderbevegelsen og AUF.

I mars i år ble det enda verre. Hatmeldingene tredoblet seg.

Kripos’ nettpatrulje mener det var på grunn av Sylvi Listhaugs Facebook-post.

Den daværende justisministeren (Frp) anklaget Arbeiderpartiet for å sette hensynet til terrorister over nasjonens sikkerhet. Mange av AUF-erne Aftenpostens A-magasinet har snakket med, trakk uoppfordret frem at denne situasjonen utløste hat.

En av bistandsadvokatene under rettssaken sier: 22. juli var et politisk attentat. Listhaug-saken er et tydelig tegn på dette er i ferd med å bli glemt, og at viljen til å ta historien inn over seg ikke er imponerende. Da får konspirasjonsteoriene farlig legitimitet og kan trigge reaksjoner som det på Utøya. Det skal bare én mann til. Ungdommene blir veldig redde, for de vet godt hva det kan føre til.

Tonje Brenna som var på Utøya sier: Det er ingen som tror at noe blir gjort. Det handler om 500–600 unger som på hengende håret reddet livet. Og så har vi ikke tro på at noe gjøres når vi får trusler og hets! Hvert eneste år sier PSTs risikoanalyse at det er stor vilje til vold blant norske høyreekstremister. Likevel fokuserer spesielt mediene og politikere på islamister.

Og Arnulf Øverland sa videre i diktet fra 1937:

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Et demokrati skal ha forskjellige partier og forskjellige meninger. Det skal være høyt under taket og alle skal få ytre seg. Men går det en grense for ytringsfriheten? Burde den vært tydeligere? Kripos nettpatrulje sier:

«Det er svært få anmeldelser av hatkrim på nett/sosiale medier. Her er det grunn til å anta store mørketall».

Skal vi bare la dette fortsette?

Vi har alltid sagt at det fine med norsk politikk er at vi tross alt kan være rykende uenige uten at vi begynner å skyte på hverandre. Dette ble også sagt av enkelte på høyresiden i siste valgkamp i fjor.

Har de faktisk glemt at det var akkurat det som skjedde 22. juli 2011?

Mange av ungdommene har blitt skremt vekk fra politikken av hatmeldingene. Det skal vel ikke skje i et demokrati.

Når andre land vi ikke liker å sammenligne oss med fengsler ungdom for å skremme dem vekk fra politikk, tar vi sterk avstand. Men er det ikke en flytende overgang her? Er ikke resultatet det samme?

Vi ser en sterk høyredreining av politikken i det meste av Europa. Sosialdemokratene minimaliseres i en rekke land. I Norge ser vi et voksende hat mot AUF og Arbeiderpartiet. Også i Haugesund ser vi tendenser, der innbyggere ikke tør å si at de støtter Arbeiderpartiet, fordi de er redde for konsekvensene. Er det denne utviklingen vi ønsker. Er det ikke dette Breivik ønsket?

Arnulf Øverland slutter diktet med:

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender-

Vår tid er forbi – Europa brenner!

Kjære venner!

Vi må være demokratiets voktere og vi må hvert år markere attentatet som rystet landet vårt.

Vi må snakke om det og om bakgrunnen for hendelsen.

Vi må ikke sitte i sofaen og se på det som skjer rundt oss.

Vi må engasjere oss – om ikke annet som for å ære de som mistet livet denne grusomme dagen i 2011.

Takk for oppmerksomheten!

Artikkeltags