Gå til sidens hovedinnhold

Alexander den anonyme

Artikkelen er over 15 år gammel

Alexander Brenning får lesere til å rødme og anmeldere til å tenne. Endelig fikk vi møte mannen. Og kom ikke utenom sex.

HAUGESUND: Alexander Brenning. Du husker kanskje navnet? Forfatteren fra Haugesund, bosatt i Sør-Afrika, som skapte et litterært jordskjelv da han for elleve år siden ga ut «Trist som en matros».

En dampende roman med heftige skildringer av rått begjær. Boka fikk massiv medieomtale. Glitrende anmeldelser. Solgte uvanlig bra til debut å være.
Nå er forfatteren klar med femte bok, «Jeg er din bøddel». Ikke for sarte sjeler, den heller.

Den som leser Brennings bøker kan fort trekke slutningen at skriver man så direkte om sex, vil man åpenbart foretrekke å være anonym.

Full av overraskelser

Alexander Brenning. Forfatteren likte dårlig at Haugesunds Avis-journalist Kjell Varlo Larsen i 1995 avslørte hvem som skjulte seg bak pseudonymet.

– Jasså; du har funnet ut at det er jeg som har skrevet «Trist som en matros». Vel, jeg blir ikke hysterisk av den grunn, sa opphavsmannen til journalisten.
Tor Sæther, som han egentlig heter. Sjømann. Opprinnelig fra Sildabyen. I utlendighet siden tjueårene. Stort mer fikk vi ikke vite.

Siden debuten har forfatteren gitt minimalt av intervjuer og motsatt seg fotografering.
Da den nye boka «Jeg er din bøddel» uanmeldt ramlet inn til kulturredaksjonen, ble det sendt en epost til det nystartede forlaget Baskerville med spørsmål om intervju.
Troen på gjennomslag hos den mediesky i Johannesburg var liten. Men verden er full av overraskelser. Ikke mange dagene etter satt vi med Alexander Brenning på Café MM ved Smedasundet.

Salonggutten

Tor Sæther. 62 år. Ser mye yngre ut. Møter presis. Kraftig håndtrykk. Varmt smil. Mørk røst. Imøtekommende tone.

Rister overbærende på hodet over et norsk nei, dessverre til en pils før 12.00. Venter tålmodig. Prater velvillig om seg selv, lar humla suse i både tappekran og lokale.

Forfatteren får endelig sin pils. Takker høflig, former øynene i et stort smil etter den kvinnelige servitøren.

– Så du blikket, hvordan hun kikket på boka? humrer Sæther, og legger hånda på det nakne kvinnekjønnet som pryder smussomslaget.

– Bildet har forlaget valgt. Jeg har ingenting med den biten å gjøre.
Du finner bedre porno hos Narvesen enn Brenning, hevder enkelte kritikere.

– Helt sikkert. For jeg skriver ikke pornografisk. Skjønner ikke hvordan romanene mine kan oppfattes sånn. Jeg har ingen plan om å opphisse. Beskriver seksuelle handlinger og drifter på en nøytral måte, mener jeg selv. Nesten teknisk, hvordan seksualitet blir utført.

Sæther nekter å la seg hemme av regler og sosiale konvensjoner som forfatter. Mener seksualitet er så naturlig at beskrivelsene gir seg selv. Derfor skriver han også om seksuelle handlinger mellom barn, barn og voksne, voksne og med dyr.
– Alle har drifter, både mennesker og dyr. Hadde bare hver enkelt hatt et avslappet forhold til sin egen seksualitet, sukker Sæther.

– Sex er sex. Hva maser vi for? Hos meg dukker sex naturlig opp når jeg skriver, og da tar jeg det med.

Neste bok skiller seg sånn sett ut fra den utgitte kvintetten. Den handler om en a-seksuell kvinne.

– Men også hun har et seksualliv på sin måte, viser det seg, slår forfatteren fast, med en stemme som så vidt trenger gjennom duren av kvinnestemmer fra bordene på Indre kai.

– Er det alltid så mange kvinner her? spør han.

Salonggutten

Tor Sæther bodde i Haraldsgata. I andre etasje i et større hus sør i gågata. I dag selges litteraturen hans i bokbutikken i første.

– Dette var lekeplassen min, sier Tor Sæther og peker ut på en Indre kai, som for tiden minner om en afrikansk stammefeide.

– Kaien var en utmerket lekeplass. Masse folk, mye liv. Flytten gikk. De tøffeste guttene brukte understellet på broa til å komme over til Risøy. Jeg var ikke blant dem.
Da Sæther var ti år, flyttet familien til Sørhaug. Han beskriver barndommen som god. Faren jobbet på kontoret hos Knutsen-rederiet.
Snart skulle giganten også bli sønnens arbeidsplass. Etter noen måneders handelsgym sa han tross sterke protester takk for seg og ble salonggutt på 25.000-tonneren «Knut Knutsen O.A.S».

Skriver natt og dag

– Jeg var 15 år og fryktelig skoletrøtt. Ville ut. Første tur var fæl. Høststormer over Atlanteren. Sto i oppvasken, sjøsyk og fæl. Men alt er en overgang, sier Sæther, som betegner i alt 15 år til sjøs som den beste tiden i livet.

Skipperskole ble gjennomført. Ballasten som navigatør førte til jobb i Statens kartverk, senere til oppdrag for Norad i Afrika.

– Bygde opp en tilsvarende institusjon som Statens kartverk i Mosambik på begynnelsen av 1990-tallet. Et av få vellykkede Norad-prosjekter, smiler 62-åringen.
Sammen med kona, Brit fra Stavanger, slo han seg i 1995 ned i Sør-Afrika. Der har de bodd siden. Kona jobber som turoperatør, han skriver på heltid.

– Sover lite, aldri mer enn to timer sammenhengende. Skriver gjerne om natten. Alltid hjemme.

Nødvendig uro

– Hvorfor er du så sky?
– Du, det der er et tilbakelagt kapittel. Da «Trist som en matros» ble utgitt, ville jeg være anonym. Av praktiske årsaker. Skulle fortsette i vanlig jobb, kunne gå i kantina uten mas. Visste det ville bli mye hyl og skrik av innholdet. Ble skikkelig sur på journalisten fra Haugesunds Avis som fant ut hvem jeg var. Men det er over nå. Dessuten synes jeg det er fint å ha pseudonym, enkelt og greit.

Bøkene står på egne bein, mener opphavsmannen. Fiksjon, men naturlig nok preget av egne opplevelser. Sæther har erfart og observert over hele verden. Tiden til sjøs.

«Jeg er din bøddel» sveiper innom norskekysten, italiensk bymiljø og afrikansk landsbygd. Temaet er hevn. Sex? Gjett.

– Romanen begynte med et maleri. Satt hjemme og så på det, lagde en skisse av ord. Til slutt ble det en roman. Ikke utgitt av Gyldendal, som tidligere. Jeg mistet kontakten med «rederiet» etter forrige utgivelse, i 1999. konsulenten ble syk, og så videre. Har likevel skrevet hele tiden. I tillegg til «Jeg er din bøddel» har jeg en annen ferdig. Dessuten en til underveis.

Temaet er dunkelt. Uroen påtrengende, som i de øvrige bøkene.
– Jeg har ikke sans for at alle skal være så lykkelige hele tiden, ha det så koselig. Vi skal ha uro, indre tvil. Selv om det er plagsomt, skal vi ha det. Er laget sånn. Nå spiser folk lykkepiller mot den slags. Til og med barn får, sier Sæther og rister på gråstenken.

Lar ordene komme

Han forteller villig om seg selv. Men ordene strømmer ikke. Tenker før han sier. Snakker lavt, men gir setningene tyngde.

– Behovet for å uttrykke seg er sterkt. Jeg har noe å dele, sterk trang til å fortelle. Det, og bare det, er grunnen til at jeg skriver. Pluss stor sans for og glede over språk, naturligvis. Da jeg var 13 år opplevde jeg intens glede over å skape rim. Lest har jeg alltid gjort. Mye.

Arvelig belastet? Nei, mener han selv. Morfaren Carl Pedersen var spaltist i Haugesunds Dagblad og ga ut romanen «Den hollannske arven» i 1927.
Sæther er selvlært og skriver på sin egen måte. Også tegnsettingen er utenom det vanlige.

– Ser ikke for meg leserne når jeg skriver. Blir engasjert, og lar ordene komme. Setter oftere punktum i den nye boka. Mest opptatt av grunntonen i manuset. De ulike personene har også sine toner, som jeg hører og skriver ut fra.
– Jeg er en emigrant. Føler meg ikke hjemme noe sted. Ser det meste utenfra, også når jeg er i barndommens hjemby. Har ikke barn eller sosiale forpliktelser. Jeg skriver. Ingenting annet jeg heller kunne tenke meg å gjøre.