«Hjerteknuser»: Tangens tankespinn

MINDRE LEKEN: Med «Hjerteknuser» tar Geir Tangen et steg tilbake sammenlignet med debuten, mener anmelder Arnstein Olaisen.

MINDRE LEKEN: Med «Hjerteknuser» tar Geir Tangen et steg tilbake sammenlignet med debuten, mener anmelder Arnstein Olaisen.

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

ANMELDELSEAnmeldelse

Arnstein Olaisen

Journalist

«Hjerteknuser»

Geir Tangen

Gyldendal 2017 416 sider

Terningkast 3

Geir Tangen imponerer meg. Måten han former tekst og plott på. I krimbøker med samme fantasirikdom, lekenhet og erobringsvilje du ellers kan se etter midnatt på Indre kai, hos folk med utpreget virketrang og større ambisjoner enn å slå seg til ro med en god bok.

«Maestro» slo fast mer enn potensial. Funket som bare det.

Gode ideer, handling med mange lag. Fortellerstil med overskudd. Så bra at vi har grunn til å håpe at bok to er kvassere.

«Hjerteknuser» er langt fra dårlig. Men Tangen snur i trappen og tar steg ned. Midt i oppgangen.

Hva er motivet?

Skyldes det komposisjonen? Både ja og nei. Forfatteren fortsetter i karakteristisk stil. Lag på lag og virkningsfulle frampek.

Troverdighet nok, om aldri så fantasifullt. Det noen vil hevde er usannsynlig, tror jeg Tangen vil si kan være virkelighet som ennå ikke har funnet sted.

Jeg liker iveren hans. At han spiller på all frihet egen fantasi åpner for. Jeg har også sans for komposisjon og struktur, selv om den ikke er like stø og smidig som sist. Tangen er mindre leken nå.

Action og dramatikk er dosert i hyppige intervaller. Men med for lange strekk av fram- og tilbakeblikk på mindre engasjerende bipersoner og hendelser. For mange aktører som aldri spilles ut til karaktermessig interessant nivå. Litt, og det som finnes er bra. Men ikke så bra som det kunne vært.

Tangen har selv fjernet all tvil om han behersker det krimtekniske og den fortellermessige dreiebenken. Men enten velger han bevisst å underspille sentrale og perifere aktørers karaktertrekk og formative utlegninger. Eller så forspiller han dem.

Det er synd. For her kunne Tangen tatt fortellingen i nakken. Gitt støt til romanmessig spenst og spenning på et høyere nivå enn å skape grei underholdning med små støt av adrenalin.

Jeg er sikker på at Tangen kan. Han har vist det. Særlig i «Maestro», spesielt med de to hovedpersonene.

I «Hjerteknuser» er de fremdeles i første rekke. Nå får de selskap av den enes sønn, uten at menneskelige trekk og relasjoner løftes fra det elementære.

Tangen har også vist sterk sans for geografisk betydning. Grep om kontekstens avgjørende evne til å tirre leseres sanseapparat.

Drivende god der, noen ganger. Ekstra kjekt for alle med en fot og to i lokalmiljøet han skriver om. Men det skulle vært mer. Som fra Captain's Cabin og Lillesund skole, hvor forfatteren viser klasse.

En fin og mørk fortelling. Med opptakter som ikke når sine varslede klimaks. For mange blind-soner og hvite felt roper etter substans. De hjelpes noe, men oppveies ikke, av forfatterens ubendige vilje til å få dette til.

Selv om Tangens tankespinn igjen er verdt timene, håper jeg han frigjør seg og følger sine egne lekne veier igjen. Fortsette bør han absolutt. Mindre innfløkt, mer utbroderende.

Så kan man innvende: Er ikke underholdningen nok? Må det alltid legges så mye mer i det?

Jeg har mistanke om at svaret kan gis av hun som inviterer med seg hjem en ukjent mannsperson fra Indre kai, der bevisets stilling antyder andre og større forventninger enn å drikke en kopp te.

Artikkeltags