«Skinnet bedrar»: Artig krim – for mye preik

GOD KRIMDEBUT: Agnes Matre  skriver med stor glede, mener Haugesunds Avis' anmelder. ARKIVFOTO: HAAKON NORDVIK

GOD KRIMDEBUT: Agnes Matre skriver med stor glede, mener Haugesunds Avis' anmelder. ARKIVFOTO: HAAKON NORDVIK

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

ANMELDELSEAnmeldelse

Trine Styve Varlo

Journalist

«Skinnet bedrar»

Agnes Lovise Matre

Gyldendal forlag 2017 350 sider

Terningkast 4

Agnes Lovise Matre har etter å ha utgitt to romaner byttet bane og debuterer med «Skinnet bedrar» som krimforfatter.

Fra sin siste roman «Kledd naken» tar hun med seg den sosialt litt klossete, men faglig kompetente lensmannen Bengt Alvsaker og hans team. Denne gang er det seksåringen Anders som forsvinner. Guttungen blir sist observert og tilsnakket av lensmannen selv da Anders i pyjamasbuksa er på vei til Selma, en eldre dame han føler seg trygg hos.

Ja, for dette er bygda, og lensmannen er selvsagt nærmeste nabo til den lille familien Gulliksen som består av far William, storesøster Ina på tretten, og altså vesle Anders med de mørke krøllene. Mor er fraværende og Alvsaker er for så vidt oppmerksom på at alt kanskje ikke er helt på stell hos naboen hvor festene er mange, fuktige og høylytte.

Men å blande seg ...

Matre er god på stedsbeskrivelser. Det kjennes som om man er i heite Hardanger med glitter på Folgefonna og vassing i fjæra.

Plottet – det forsvunne barnet og alle trusler som da dukker opp i bakhodet – er vi mange som blir berørt av. Også for lensmannen, som akkurat er «blitt far» ved at sønnen han fikk for elleve år siden og ikke har hatt særlig kontakt med, dukker opp for å tilbringe ei sommer-uke med Bengt Alvsaker, får aktualisert problemstillingen kan du si.

En blir raskt sugd inn i Matres univers, hun skriver lett og fargerikt, og klisjeene er blitt færre siden debuten «Stryk meg over håret». Ingen tvil om at denne forfatteren lærer hele tiden, og skriver med stor glede.

Hun gir oss også personer vi kan forholde oss til

Det som svekker leseopp- levelsen er mangelen på over-raskelser. Personene representerer liksom hvert sitt problem og oppfører seg akkurat slik en forventer i forhold til det.

Matre introduserer en pedofil, en alkoholiker, en psykiatrisk pasient, en mishandlet kvinne som heller ikke denne gangen blir trodd, en nesten-autist som bor hjemme hos mor, en traumatisert politikvinne – og altså dette forsømte pikebarnet som ikke får fred for vemmelige hender under dynen.

Forfatteren synes å skrive etter mottoet «Alle skal med» og strever med å beskrive hvert enkelt «tilfelle» mest mulig korrekt. Samvittighetsfullt ja, men det dreper en del av spenningen når så mange detaljer må med og alle stemmer med forventningene/ fordommene våre.

Det hadde vært artig om hun introduserte en joker i fortellingene sine, en som kunne snu ting på hodet – krydre lagkaken, så å si. For når løsningen kommer, blir den et lite antiklimaks og ikke helt troverdig.

Hvis nå ikke de skyldige skulle tilhøre den manglende populær-psykologiske gruppen i boken, psykopatene.

Agnes Lovise Matre har Karin Fossum som en av sine favoritter innen krimsjangeren. Hos henne kan hun lære å si mindre og antyde mer.

Så blir neste bok enda bedre.

Artikkeltags