Da «havets sølv» var byens gull

Nesten som i gamle dager: I slutten av september 1982 la Sverre Knutsen og Olav Baardsen lokk på tønner med sild hos H.J. Kyvik på Bakarøynå. Dette var sild som paradoksalt nok skulle til Island. De to brukte et verktøy som er nevnt i bysangen, diksel.

Nesten som i gamle dager: I slutten av september 1982 la Sverre Knutsen og Olav Baardsen lokk på tønner med sild hos H.J. Kyvik på Bakarøynå. Dette var sild som paradoksalt nok skulle til Island. De to brukte et verktøy som er nevnt i bysangen, diksel.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

En liten pike skal en gang ha sagt til moren: – Mamma, når eg blir store, ska du få arbeida i sillå.

DEL

Løftet, som visstnok ble avgitt for snart 100 år siden, sier kanskje noe om den betydningen sildefisket hadde. Også for barn.
For silda, clupea harengus, skaffet en tid arbeid for mange. Ikke bare fiskere fra fjern og nær.

Kvinner bidro til husholdningen med det de tjente på sildesalting i kalde sjøhus og nevenyttige guttunger skaffet seg drustelig med lommepenger på å spikre lokk til sildekasser. Som ble stablet oppå hverandre i ruvende bygg.

Dessuten bidro silda fra Nordsjøen til å skaffe distriktet olje. Sildolje. Den ble produsert i fabrikker utenfor bygrensen, les: Karmøy.
Odøren fra oljeproduksjonen var ikke akkurat så veldig behagelig. Snarere tvert imot. Enkelte mente at såpass måtte folk tåle, fordi «det luktet penger».

Betydde mer enn bare inntekter

Sildefisket var for øvrig et av temaene samfunnsforsker Eilert Sundt var opptatt av for mer enn 150 år siden.

I boka «Giftermaal i Norge», som kom ut i 1855, kunne han fortelle at da silda kom til Sørlandet, økte tallet på ekteskap i landsdelen.
Det samme skjedde da sildeinnsiget kom inn over Karmøy og Haugesund. Da ble fiskerne ettertraktede ektemenn. Sundt viste statistisk at ekteskapshyppigheten skvatt i været.

På Sørlandet, derimot, gikk det den andre veien med giftetrangen. Dette, mente Sundt, kunne skyldes at fiskerne derfra strevde såpass mye med å komme seg til og fra fiskefeltene at de ble «nærvesyge», ifølge statsviteren.

Blomstrende ved sundet

Men det var stort sett ved Smedasundet det var liv og røre.
Ikke bare der, forresten. Det hendte nok ofte at en og annen fisker skaffet politiet arbeid når han hadde fått utbetalt lotten.
Den kunne også havne i andre lommer.
Det rike fisket hadde flere ringvirkninger.

Den indre sjømannsmisjon fikk fotfeste og etablerte Fiskarheim og Sjømenns leseværelse.
Og så tjente både avisene og unge avisselgere penger med å selge byens tre aviser til nyhetshungrige fiskere som leste, ikke minst, fangstmeldinger.

Hvorvidt en del foreninger kanskje kjente sin besøkelsestid hva utlodninger angikk, skal være usagt. Men jeg har i hvert fall kjennskap til at en som gikk med loddbok for Haugesund Turnforening fikk følgende svar fra en fisker. – Eg tar heila bokå.

I forretningsbladet «Farmand» – som forresten ble startet i 1891 av Einar Sundt, sønn til før nevnte Eilert – leste vi en gang et kåseri av en som hadde vært i et penere herreselskap.

Sild på alle fat

Rundt bord med hvit duk og krystallglass med god drikke, satt gallaantrukne herrer og spiste – sild. Dette fikk kåsøren til å tenke tilbake til den gang matvaren var nærmest fattigmannskost.

For slik var det den gang.
At det gikk tilbake med fisket, skyldtes bl.a. strengere reguleringer i -70-årene, forteller snl.no. Og at silda dro nordover.

Det var stort sett ved Smedasundet det var liv og røre.

Artikkeltags