En klassiker fra Suldal

Minne: Bak litteraturprofessor Jan Haarberg og Eirik Vandviks sønn Bodvar Vandvik, er det planer om et amfi og en byste av Eirik Vandvik. Tekst: Trine Styve Varlo

Minne: Bak litteraturprofessor Jan Haarberg og Eirik Vandviks sønn Bodvar Vandvik, er det planer om et amfi og en byste av Eirik Vandvik. Tekst: Trine Styve Varlo

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Lørdag var det hundre år siden forskeren, oversetteren og målmannen Eirik Vandvik fra Bråtveit i Suldal ble født.

DEL

Gode krefter i Suldal inviterte til Eirik Vandvik-dager med seminar, ulike former for opptredener og tur til Bråtveit fra fredag 15. oktober til søndag 17. oktober.
Lærersønnen med røtter i den vesle bygda Vandvik ved Hylsfjorden og i Bråtveit ved nordøstre enden av Suldalsvatnet, ble professor i middelalder-litteratur ved Universitetet i Oslo før han døde, bare 49 år gammel.
– For meg, rett nok uten at jeg har forutsetninger til å vurdere det vitenskapelige arbeidet hans, er det ufattelig hva han rakk i sitt korte liv. Vi har kiste på kiste med utrykte ting i tillegg til vitenskapelige arbeider og oversettelser, sa sønnen Bodvar Vandvik. Han tegnet et kjærlig bilde av en far som ble så altfor tidlig borte.

Viktig sengelektyre

– Far skilte seg ikke ut som elev. Han var ikke noe skolelys. Men i 14-15-årsalderen fikk han spanskesyken, og da stakk faren til ham Garborgs oversettelse av Homers Odysseen. Mye tyder på at møtet med den boken var det som ga livet hans retning. I Homers fortellerkunst fant han trekk som minnet om den rike fortellertradisjonen i hjembygda.
Eirik Vandvik, den tredje av sju sønner, takket nei til å overta garden Vetrhus etter barnløse slektninger, og kom seg med hjelp fra familien til landsgymnas i Volda. Deretter ble det latin, gresk og tysk ved Universitet i Oslo.
– Han var nok en ekte bondestudent. Far hadde ikke råd til å ligge ved universitetet for å studere, men tok kurs per post og dro så over fjellet for å avlegge eksamener. Familien ga ham ei hytte på Mostøl. Der leste han om sommeren. Etter hvert tok han også lærerjobber for å brødfø seg, blant annet i Marvik. Senere var han også lektor ved landsgymnasene på Bryne og på Eidsvoll.
Eirik Vandvik giftet seg med sin Ragna, og om familien var bosatt nær Oslo, trakk de alltid mot Suldal om sommeren.
– To fulle kløvlass med papirer og bøker kunne far ha med til fjells, minnes sønnen.

Premie til pantelåneren

Flinke Eirik Vandvik fikk Kongens gullmedalje for en oppgave om latinsk ablativ og genitiv. Men gullmedaljen gikk direkte til pantelåneren.
– Vi ungene trøstet oss med den fine esken og drømte om medaljen, forteller sønnen.
Vandvik måtte kjempe for å få bruke nynorsken sin på Universitetet. En gang ble han nær utvist. Lærerne ved klassisk institutt nektet i begynnelsen av 30-årene å rette oversettelser til nynorsk. Men Vandvik som var aktiv i studentmållaget ga seg ikke, og underviste også da han selv ble universitetslærer på sitt klangfulle suldalsmål.
Etter å ha vært universitetstipendiat, tatt doktorgrad og undervist på Nansen-skolen, ble Eirik Vandvik i 1949 professor i middelalder-litteratur. I 1952 reiste han og hele familien til Yale-universitetet i USA på Fullbright-stipend, men våren 1953 ble Vandvik alvorlig syk og døde hjemme i Norge 19. september 1953.
– Minnet om ham er fortsatt klart. Hans ørnenese, hans skarpskårne ansikt, han levende øyne og dype, varme stemme. Først og fremst var far intenst vital og skiftet lett fra overgitt latter til dypt alvor, fortalte Bodvar Vandvik en intenst lyttende forsamling
trine.styve.varlo@haugesunds-avis.no

Artikkeltags