Fra barndommens gate

<b>KOMPISER: </b> Knut (Irene Halseid) og Finn (Nina Westerlund Lie) deler mange opplevelser i sin barndoms Haugesund.

<b>KOMPISER: </b> Knut (Irene Halseid) og Finn (Nina Westerlund Lie) deler mange opplevelser i sin barndoms Haugesund.

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Knallkjekke haugesundsoppvekst på 50 minutter.

DEL

TEATER:

Haugesund Teater Take Away-teater:

"Sjétongane fra Haugesund"

Med: Nina Westerlund Lie og Irene Halseid

Manus og regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Basert på Geir Kvams oppvekstbøker

Publikum: Stappfullt i Totalen

Haugesund Teater lever opp til sin egne ambisjoner om å levere noe til alle. Denne lekne, løgne lille saken om å være guttunge i Haugesund på femtitallet vil treffe de fleste i hjertet.

Det er han Knut (Irene Halseid) som forteller, supplert av kompisen Finn (Nina Westerlund Lie). Sammen puster de to liv også i kompisene Mandius og Inge, samt diverse tanter, bestemødre, småkjærester, fedre, naboer og fine fruer på by'n. Rekvisittene får stort sett plass i en diger kurv, og består av ulike luer og hatter, et par river og melodier fra den gang da.

Tonen settes kjapt: Nabofruer og tanter tar det lille nyfødte miraklet i dobbeltsengen i øyesyn. Diskusjonen om hvem han nå ligner på egentlig, den nekter seg ikke en kjapp vurdering av farsalternativene. Vesle Knut med lua på snei gjenforteller historien om sitt eget møte med verden. Irene Halseids ansiktsuttrykk matcher perfekt både guttungens yre glede og hans smule forvirring over livet.

Denne typen forestilling henger helt og fullt på riktig timing og evnen til å få ansikt og kroppsuttrykk til å stemme med hodeplaggene etter hvert som de skiftes ut. Nina Westerlund Lie har en bemerkelsesverdig kontroll på kroppen sin, hun koster gjerne på seg noen ekstra svinger også, slik at selv makker Halseid tidvis må gi seg over og le med. En farlig sport, men måten alle småhistoriene er sydd sammen på her, gjør at "Sjétongane" tåler litt.

Fint å oppleve at også oppvekst andre steder enn i Haugesund kvalifiserer til å få noe ut av stykket. Et par dialektvrier er tett oppe i revytradisjonen, men duoen og mannen bak manuset, Jostein Kirkeby-Garder, tar dem fint inn. Best å se på er scenene der sjétongane får oss til å tro på noe som ikke er der: Den nakne Pølsemannen og hu med daiene som de spionerer på ved Spruten, eller jentene guttevalpene lokker med ned i kjellerstua for å ha klinefest. Et gyllent øyeblikk når både Knut og Finn sitter der og kikker opprådd opp på de høye (men usynlige) jentene "sine". Scener vi alle kjenner igjen. Slike er det mange av i forestillingen.

Men noe av magien blir borte når skuespillerne tar på seg fortellerstemme for å binde det hele sammen. Kanskje kunne disse mellomstikkene vært tonet ned eller helst vært unngått?

Avrundingen med faren som så smått har fått Beatles "Yellow Submarine" på hjernen blir underminert av en nokså innholdsløs drøs om været og byen. Lett å forstå behovet for en tydelig slutt, men hvorfor ikke heller våge å kutte brutalt når latteren er på topp?

Åpning og utgang med sang gir revypreget denne forestillingen faktisk ikke trenger. Her er jo to levende kvinner med barndommer og byfolk under vesten, stol på dem, stol på skuespillerne

Forestillingen spilles som bestillingsteater hjemme hos deg, på hagefesten, for klubben, under firmaets sommerfest eller hvor du måtte ønske. Ingen ordinære forestillinger, så lag eventuelt spleiselag og server lattervekkende og bynære barndomsminner.

Artikkeltags