Kveldsunderholdning uten andre baktanker enn å få folk til å le, utført av en observant 37-åring som ikke prøver for hardt. Roar Brekke ble heldigvis aldri overivrig.
Etter fem nervøse åpningsminutter kom Brekke inn i den nødvendige flytsonen under premieren på «Hardinger danse ikkje disco» i Haugesund. Personligheten vi så og hørte på scenen, ble en tydelig versjon av Roar Brekke selv.
Oddingen kunne slippe løs sine verbale overdrivelser mot et publikum som etter hvert lot seg rive med. Stand-up er best når stemningen blir rock 'n' roll-artist og publikum i et felles driv.
Og Brekkes fysiske innslag – visualiseringen av en 100 meter finale i friidrett i sakte film bør absolutt oppleves – ble avvekslingen som satte fyr i tekstrutinene.
Brekkes hovedlinje går til ungdomstiden i Odda, hvor han maner fram et bilde av en ung, søkende fyr, litt på siden av det macho industrisamfunnet. Sterk ironisering, på kanten til å bli selvplager. Kulturell påvirkning gjennom disco og breakdance, klær og tanker. Litt søt, i perioder frekk, og kanskje mest humor myntet på menn.
Hvordan tar det seg ut når en 35-åring oppvokst med å danse breakdance i den kommunale fritidsklubben, sjekker damer på nattklubb i voksen alder mens han danser som om ingenting har skjedd? Et latterlig scenario Brekke utmerket tar hånd om.
Tekstene virker godt gjennomtenkte, med distriktsproblematikk som en løs rød tråd. Pussige situasjoner folk fra små strøk støter på ute i den store verden. Eller en odding på tur til Haugesund, for den saks skyld. Mye å kjenne seg igjen i. Men med skrudde vendinger og stort sett gode punchlines. Ved et par tilfeller kom Brekke seg litt for kjapt ut av situasjonen.
Stand-up er elektrisk underholdning når formen og stilen er intakt. Roar Brekke er en fin eksponent for uttrykket.
Showet spilles også i kveld, og neste helg.
Anmeldt av Roar E. Jacobsen
Etter fem nervøse åpningsminutter kom Brekke inn i den nødvendige flytsonen under premieren på «Hardinger danse ikkje disco» i Haugesund. Personligheten vi så og hørte på scenen, ble en tydelig versjon av Roar Brekke selv.
Oddingen kunne slippe løs sine verbale overdrivelser mot et publikum som etter hvert lot seg rive med. Stand-up er best når stemningen blir rock 'n' roll-artist og publikum i et felles driv.
Og Brekkes fysiske innslag – visualiseringen av en 100 meter finale i friidrett i sakte film bør absolutt oppleves – ble avvekslingen som satte fyr i tekstrutinene.
Brekkes hovedlinje går til ungdomstiden i Odda, hvor han maner fram et bilde av en ung, søkende fyr, litt på siden av det macho industrisamfunnet. Sterk ironisering, på kanten til å bli selvplager. Kulturell påvirkning gjennom disco og breakdance, klær og tanker. Litt søt, i perioder frekk, og kanskje mest humor myntet på menn.
Hvordan tar det seg ut når en 35-åring oppvokst med å danse breakdance i den kommunale fritidsklubben, sjekker damer på nattklubb i voksen alder mens han danser som om ingenting har skjedd? Et latterlig scenario Brekke utmerket tar hånd om.
Tekstene virker godt gjennomtenkte, med distriktsproblematikk som en løs rød tråd. Pussige situasjoner folk fra små strøk støter på ute i den store verden. Eller en odding på tur til Haugesund, for den saks skyld. Mye å kjenne seg igjen i. Men med skrudde vendinger og stort sett gode punchlines. Ved et par tilfeller kom Brekke seg litt for kjapt ut av situasjonen.
Stand-up er elektrisk underholdning når formen og stilen er intakt. Roar Brekke er en fin eksponent for uttrykket.
Showet spilles også i kveld, og neste helg.
Anmeldt av Roar E. Jacobsen