Eventyrlig julekonsert

OPERA: I tenorer som f.v. Marius Roth Christensen og Nils Harald Sødal har Hanne Krogh funnet kompanjonger som virkelig løfter forestillingene.
FOTO: TERJE STØRKSEN

OPERA: I tenorer som f.v. Marius Roth Christensen og Nils Harald Sødal har Hanne Krogh funnet kompanjonger som virkelig løfter forestillingene. FOTO: TERJE STØRKSEN

Artikkelen er over 7 år gammel

Hør Hanne Krogh og Tre Tenorer her.

DEL

Hanne og Tre Tenorer
Med: Hanne Krogh, Thomas Ruud, Nils Harald Sødal, Marius Roth Christensen, Voice of Joy
Vår Frelsers kirke, Haugesund
Publikum: 750 på første forestilling, utsolgt

KONSERT: Selv kaller Hanne Krogh det for en forestilling, for søndagen i Vår Frelsers kirke inneholdt så mye mer enn en konsert. For meg stod Krogh fram som en forteller med stor F. På en fantastisk måte bandt hun kvelden sammen med fortellinger vi gjerne har hørt før, men aldri med samme varme som Hanne Krogh har. Den damen er inderlig god.

Som vokalist var Krogh søndag på sitt beste da hun sang norske sanger. Alf Prøysen og kjenningsmelodien hennes, «Sonjas sang til julestjernen». Låter hun synger rett hjem. Like naturlig virket det ikke når hun skulle synge på engelsk, attpåtil i konkurranse med tre kraftfulle tenorer med mikrofon. I disse innslagene ble det klart for meg, at selv en kvinne som Hanne Krogh har sine begrensninger. Så er hun da heller ingen operadiva.




For noen tenorer hun hadde med seg! Tre stykker, men med særegne stemmer. Nils Harald Sødal, dramatisk røst som skiftet lynraskt mellom det lyse og det aggressive. Marius Roth Christensen, den tidligere rockeren, med en fløyelsmyk stemme jeg gjerne ville hørt en hel kveld. Og ikke minst Thomas Ruud, den beste tenoren jeg noensinne har hørt live. Ruud fikk fram tårene hos meg på den ene innsatsen etter den andre, med kraftfull og samtidig silkemyk røst. Det er ikke uten grunn at han høster stor suksess på operascener over hele verden. Himmelsk lyd.

Med seg hadde Hanne Krogh også to multikunstnere av noen musikere – Stein Austrud og Tarjei Nysted. Spesielt Nysted imponerte, der han trakterte alt fra nøkkelharpe via perkusjon til mandolin med samme eleganse og presisjon, og bidro til at hver strofe fikk sin egen farge.

Kveldens store høydepunkt for undertegnede var Thomas Ruuds enestående versjon av Puccini-arien «Nessun Dorma». Da siste tone gikk gjennom kirka, satt jeg sjokkert igjen med frysninger i hele kroppen, uten evne til å bevege meg.

I tillegg var deler av Hanne Kroghs fortellinger så vakre at de framstår som vanskelig å forklare. Krogh markerte på en vidunderlig måte at 2011 har vært et år med sorte skyer for mange, akkompagnert av to tenorer som sang «You’ll never walk alone». Fint at det kom fram at jula inneholder alle stemninger, bare at de blir sterkere enn ellers.

Kveldens eneste nedtur var å måtte gå ut til toner fra «Deilig er jorden». En konsert uten et eneste dødpunkt var til ende. Og man kom ut til en jord der alt kanskje ikke er så deilig likevel.

Anmeldt av Fredrik Heggelund Jackson

Artikkeltags