Til tider magi i amfiet

Karen Bernardino gjør en sterk rolle som Kim forelsker seg i Chris, spilt av Rune Svendsen.

Karen Bernardino gjør en sterk rolle som Kim forelsker seg i Chris, spilt av Rune Svendsen.

Artikkelen er over 9 år gammel

"Miss Saigon" har følelser, dramatikk, humor og flotte tablåer.

DEL

MOSTER AMFI

Bømlo Musikallaug:
"Miss Saigon" av Claude-Michel Schönberg og Alain Boublil
Regi og koreografi: Lisa Kent
Scenografi: Sunniva Bodvin
Dirigent: Bjørn Sagstad
Med: Karen Bernardino, Rune Svendsen, Sigurd Sele, Anders Gjønnes, Jannicke Abrahamsen, Bjørn Håvard Bjørklund, Tonje Bakken, Sunnica Tranvåg Syltevik
Publikum: 1.200

Var du på "Miss Saigon"? Legg inn din egen anmeldelse på Lesernes Avis.


Du kan også se bildene fra premieren i vårt billedgalleri.

Flott forestilling i duskregn

Nok en gang kaster Bømlo Musikkallaug seg på dypt vann. Som første teater setter de opp "Miss Saigon". Og hvorfor ikke? Lauget har vist seg å være særdeles svømmedyktige tidligere. Med Lisa Kent som regissør leverer ensemblet en fin og vakker forestilling. Til tider er det renspikka magi vi opplever i Moster Amfi. Selv ikke litt duskregn klarer å ødelegge en flott forestilling.

"Miss Saigon" har en historie å fortelle. I motsetning til forrige oppsetning i amfiet, "Chess" er her mer å bite i. Musikalen har en reell krig som bakgrunnsteppe. Vi møter den vietnamesiske kvinnen Kim (Karen Bernardino) som ofrer seg for at barnet skal få komme til USA. Der vil barnet få det godt hos Kims tidligere soldatkjæreste Chris (Rune Svendsen). Et umulig valg, og da velger hun døden.

Fra første stund bli vi dradd i krigsbyen Saigon der horer og soldater møter hverandre, og Engineer (Sigurd Sele) trikser og fikser. Så kommer de nordvietnamesiske styrkene nærmere. Krigen er snart slutt, og mange ønsker å flykte til det forgjettede land USA.

Musikken er atskillig friskere i "Miss Saigon" enn f.eks. "Chess". Ikke så kjent for mange ører, men lett å bli fanget inn av.

Amfiet er som skapt for store tablåer, vietnamesere med vaiende røde faner, eller soldater på bar. Første akt blir litt skjemmet av utydelig diksjon, særlig blant kvinnen og når flere synger. Karen Berardino leverer en inderlig tolkning av Kim, men jeg får ikke med alt hun synger, dessverre. Derimot har jeg få problemer når jeg gjelder de mannlige hovedrollene. Rune Svendsen og Anders Gjønnes som vennen hans John gjør gode prestasjoner. Sigurd Sele er ubetatelig som skurk, og han har et par glansnumre, f.eks. "The American Dream" i andre akt som er et praktnummer i all sin staffasje og eleganse. Et av de magiske øyblikkene i går kveld. Samme magi fins i scenen der der Kim skyter Thuy, spilt av Bjørn Håvard Bjørklund som har klar og god stemme.

Andre akt er det mer sus over. Fra rørende scene om støvets barn til flukten med helikopter. Kraftig lyd og virkelig spektakulært når helikopteret beveger seg. En drøm å være i amfiet akkurat da. Musikken fungerer fint, stort sett bra balanse i forhold til synging. Bruken av lys er alltid gjennomtenkt. Må også nevne åtte år gamle Sunniva Tranvåg Syltevik, som spiller lille Tam, barnet til Kim.

"Miss Saigon" har det meste; sterke følelser (og føleri), dramatikk, litt humor og noen flotte tablåer. Men den gjør ikke samme inntrykk som "Les Misérables", selv om den er fjernere i tid. Verd å se? Så absolutt.


Anmeldt av Truls Horvei

Artikkeltags